Hvordan opplever elevene i Vg2 elektrofag YFF En kvalitativ studie av hvordan Vg2 elektroelever opplever YFF ute i bedrift

Abstract

I et samfunnsperspektiv er Norge mer avhengig av fagarbeidere enn noen gang. Stadig vekk hører vi det politiske miljøet snakke om hvor viktige yrkesfagene er i det grønne skiftet. Og selv om det har vært økende positivt søkelys på yrkesfagene med tilhørende fagbrev og svennebrev så er fortsatt trenden at norske elever velger studieforberedende studier fremfor yrkesfaglige studieretninger i den videregående opplæringen. Ifølge NHO (Næringslivets Hovedorganisasjon), vil det etter deres prognoser være et underskudd på 90.000 fagarbeidere innen 2035, noe som vil vanskeliggjøre det grønne skiftet som det politiske miljøet har lagt opp til. Videre sier NHO at fagarbeidere bidrar mest og best til innovasjonsutvikling i de respektive yrkesfagene. Samtidig vet vi at hvis antallet av dem som ikke fullfører utdanningen fortsetter, vil vi ha mistet/gått glipp av 8000 yrkesfagarbeidere innen elektrofag/ datateknologi på en 10-årsperiode. Samfunnsmessig er dette en katastrofe som kan bremse det grønne skiftet, men det er også en personlig krise for hvert enkelt menneske som ikke klarer å fullføre av ulike årsaker.

Derfor må vi også gjøre opplevelsen og relevansen i YFF så bra som mulig slik at flest mulig føler seg hjemme i faget. YFF kan ofte faktisk være den første reelle plassen hvor yrkesfagelevene kan knytte bånd til yrket de har valgt og starte veien til å bli en fagarbeider. Den beste måten å undersøke hvordan Vg2-elevene i dag oppfatter YFF på, er å spørre dem. Kanskje dette kan gi noen forklaringer på hvorfor mange av elevene ikke velger å fullføre utdanningen. For å besvare problemstillingen valgte jeg å bruke en kvantitativ forskningstilnærming for å kunne nå et stort antall av Vg2-elever innen elektrofag i fem fylker. Her ønsket jeg å få svar på oppfattelsen av målene i YFF, hvilke motivasjonsfaktorer elevene har, grad av elevmedvirkning og opplevelsen av opplæringsmiljøet hos Vg2-elever. Til sammen 128 elever fordelt på fem fylker ble spurt, og alle besvarte undersøkelsen. Et av hovedfunnene var at et stort flertall var enige og forsto målene i YFF. På funnene rundt ansvar og karaktersetting er det derimot knyttet større usikkerhet. Her svarte ca.50% av Vg2- elevene i undersøkelsen at de ikke vet hvem som setter karakteren. Dette oppfyller ikke kravene og rettigheter i LK20, som motivasjonsfaktorer og elevmedvirkning, slik jeg tolker rammeverket. Det er viktig for elevene å forstå hvem som har ansvaret, og hvem som avgjør hvilke karakterer de får.

Opplæringsmiljø i YFF må styrkes. Veien videre må være å utvikle YFF med større elevmedvirkning slik at elevene vet på hvilke måter YFF fungerer, ut ifra et overordnet ansvar. Der elevene føler YFF som en relevant og trygg læringsplattform, som gir et innblikk i hvordan en yrkeshverdag vil arte seg.

Et felles veiledningsdokument med en didaktisk relasjonsmodell som grunnmur, hvor alle parter signerer etter en fellesgjennomgang, bør benyttes. På denne måten vil man sikre at alle sider av YFF kommer bedre frem for skolen, bedriften og ikke minst eleven selv. Dette er viktig også for å kartlegge felles forståelse av YFF. Den didaktiske relasjonsmodellen utviklet av Bjørndal og Lieberg i 1978, videreutviklet av Hilde Hiim og nå også av Ann Lisa Sylte er et eksempel som kan anvendes som veiledingsverktøy for å få LK20 inn i YFF på en oversiktlig måte.