| dc.description.abstract | I 2020 kom det nye nasjonale læreplaner i Norge. En endring fra de gamle læreplanene er at programmering blir nevnt eksplisitt i flere fag, deriblant naturfag. Det betyr at naturfagslærere nå må ha kompetanse for å undervise i programmering. I tillegg til kompetanse vil det være interessant å undersøke om lærere selv føler at de kommer til å mestre og undervise i programmering. Her blir begrepet mestringstro relevant, som handler om troen på at man klarer å mestre en oppgave eller situasjon. Hensikten med denne masterstudien er å undersøke læreres mestringstro i programmeringsundervisning i naturfag. For å oppnå hensikten ble det utarbeidet to forskningsspørsmål som skulle svares på: - Hvordan beskriver respondentene sine opplevelser av mestring i programmeringsundervisning i naturfag? - Hvilke strategier oppgir respondentene at de bruker på tross av lav forestilt mestring? For å samle data fra så mange lærere som mulig, ble det utviklet et kvalitativt spørreskjema som ble delt i ulike facebook-grupper for lærere, samt sendt til en gruppe lærere som har deltatt på programmeringskurs og godtatt å motta informasjon om en masterstudie. For å analysere datamaterialet ble det gjort en kvalitativ innholdsanalyse. Resultatene indikerer at det er varierende grad av mestringstro blant respondentene. Noe som går igjen, er at flere respondenter føler at de mangler kunnskaper om og kompetanse i programmering, og at dette blant annet påvirker deres evne til å hjelpe elever i undervisningen. På tross av dette indikerer resultatene også at en del av disse respondentene har strategier de bruker for å mestre situasjoner der de føler at de mangler kunnskaper. Strategiene respondentene bruker er blant annet å bruke elever som ressurser til å hjelpe elever de selv ikke klarer å hjelpe og å bruke ressurser de finner på internett. Studien konkluderer med at den varierende mestringstroen blant respondentene kan føre til varierende kvalitet på undervisningen til elevene, og at dette kan indikere at lærere som skal undervise i programmering trenger omfattende kompetanseheving og oppfølging i programmering. På tross av dette virker det som at flere av respondentene er overordnet positive til at de kan klare å undervise i programmering i naturfag. At respondentene ser på elever som ressurser i undervisningen blir også satt i et positivt lys, da det kan tenkes at dette kan føre til at utforskning, kreativitet og nyskaping får større plass i opplæringen.
In 2020, new national curricula were introduced in Norway. A change from the old curricula is that programming is mentioned explicitly in several subjects, including natural sciences. This means that science teachers need competence to teach programming. In addition to teacher competence, it would be interesting to investigate whether the teachers themselves feel that they will master teaching programming. This is where the concept of self-efficacy becomes relevant, which is about one’s belief that one can master a task or situation. The purpose of this master’s thesis is to investigate teachers’ self-efficacy towards teaching programming in science. In order to achieve this purpose, the following two research questions were to be answered: - How do the respondents describe their experience of mastery when teaching programming in science? - What strategies do the respondents state that they use despite low perceived mastery? To collect data from as many teachers as possible, a qualitative questionnaire was developed and shared in various Facebook groups for teachers, as well as sent to a group of teachers who had attended a programming course and given their consent to receive information about a master’s study. A qualitative content analysis was used to analyze the data. The results indicate that there is a varying degree of self-efficacy among the respondents. Several respondents feel that they lack knowledge about and competence in programming, and this, amongst other things, affect their ability to help the pupils they are teaching. Despite this, the results also indicate that some of these respondents have strategies they use to master situations where they feel they lack knowledge. The strategies the respondents use are, amongst others, using pupils as resources to help pupils they cannot help themselves, and to use online resources. The conclusion of the study is that the varying self-efficacy amongst the respondents may lead to a varying quality on the teaching the pupils receive, and that this may indicate that teachers who will teach programming need extensive training in programming. Despite this, it seems like most of the respondents are generally positive in their capability to teach programming in science. That the respondents view students as teaching-resources is also put in a positive light, as it is thought that this may lead to more room for inquiry, creativity, and innovation in their learning. | en_US |
