| dc.description.abstract | This thesis aims to uncover Norwegian lower-secondary EFL teachers’ perspectives on the relationship between formative assessment and willingness to speak. Through qualitative inquiry in the form of semi-structured interviews, three teachers have been asked to elaborate on their experiences, perspectives, and thoughts on their pupils’ willingness to speak, their views on formative assessment and their perspectives on the relationship between formative assessment and willingness to speak. The findings revealed that the teachers consider their pupils’ willingness to speak to be heavily influenced by their classroom environment, social relations, and beliefs about their own competences. The teachers consider that formative assessment can help pupils become better speakers and increase their willingness to speak if each individual pupil’s current competence and emotional state is considered when providing formative assessment. They believed that conveying for the pupils that formative assessment is for learning, through incremental gains in learning and competence could lead to less stress and more willingness to speak as it would allow the pupils to see learning as a trial and error process. Further, they consider the provision of encouraging and specific feedback on pupils’ current accomplishments when speaking, as well as providing situations in which they would feel competent enough to speak could increase their willingness to speak. The project concluded with suggesting that if formative assessment is conducted in a way that emphasizes an incremental, process-oriented view of learning, through creating appropriate goals adjusted to the pupils’ competences and not emphasizing too many areas for improvement, as well as providing pupils evidence of their speaking capabilities, their anxiety may lower, and their self-perceived competence may increase. This could lead to further increases in their willingness to speak. As such, it is postulated that there may be a relationship between formative assessment and willingness to speak. Because of the limited scope of this paper, further research on Norwegian EFL teachers’, as well as Norwegian EFL pupils’ perspectives through quantitative, action-research or qualitative studies must be conducted to confirm these findings.
Denne avhandlingen har som mål å avdekke norsklæreres perspektiver om forholdet mellom formativ vurdering og elever sin talevillighet i engelsk på ungdomstrinnet. Gjennom kvalitativ forskning i form av semi-strukturerte intervjuer, har tre lærere blitt bedt om å utdype om sine erfaringer, perspektiver og tanker om elevers talevillighet, deres syn på formativ vurdering og deres perspektiver på sammenhengen mellom formativ vurdering og talevillighet. Resultatene avdekket at lærerne anser elevers talevillighet som sterkt påvirket av klasseromsmiljøet, sosiale relasjoner og troen på deres egne ferdigheter. Lærerne mener at formativ vurdering kan hjelpe elevene til å øke kompetanse i muntlig engelsk, samt øke deres talevillighet dersom hver enkelt elevs nåværende kompetanse og følelsesmessige tilstand blir tatt i betraktning ved vurderingen. De påstår at å formidle til elevene at formativ vurdering er for læring, gjennom inkrementelle fremskritt i læring og kompetanse, kan føre til mindre stress og økt vilje til å snakke, da elevene vil kunne se læring som en prosess som innebærer prøving og feiling. Videre mener de at å gi oppmuntrende og spesifikke tilbakemeldinger på elevenes nåværende prestasjoner når de snakker, samt å skape situasjoner der elevene føler seg kompetente nok til å snakke, kan øke deres talevillighet. Prosjektet konkluderte med å antyde at hvis formativ vurdering blir gjennomført på en måte som legger vekt på et inkrementelt og prosessorientert syn på læring, ved å sette passende mål tilpasset elevenes kompetanse og å gi et begrenset antall forbedringsmål, samt bidra med bevis for elevers taleferdigheter kan angsten deres reduseres og deres selvoppfattede kompetanse kan øke. Dette kan føre til ytterligere økninger i deres talevillighet. Det antydes derfor i denne oppgaven at det kan være en sammenheng mellom formativ vurdering og talevillighet. På grunn av begrensninger i denne oppgaven må det gjennomføres ytterligere forskning på engelsklærere (EFL) i Norge, samt på perspektivene til norske engelskelever gjennom kvantitative studier, aksjonsforskning eller kvalitative studier for å bekrefte funnene. | en_US |
