| dc.description.abstract | Krisen oppstår, behovet for kommunikasjonskompetanse blir stort, og det setter kommunikasjonsarbeidere i norske kommuner i rampelyset. I denne oppgaven ser jeg nærmere på hvilken verdi en krise som koronapandemien kan ha for rollen til dem som står i rampelyset og hvordan denne erfaringen kan gi varige endringer i arbeidsoppgaver når krisen er over. For å undersøke dette har jeg tatt i bruk tidligere forskning på kommunikasjonsmedarbeidernes posisjon i offentlig forvaltning og forskning på hvilken erfaring som ble ervervet under pandemien, i tillegg til teori knyttet til læring og posisjonering. Dette har jeg kontekstualisert med mine funn. Mine funn er fra semistrukturelle dybdeintervjuer med 14 kommunikasjonsmedarbeidere i 14 norske mellomstore kommuner.
Resultatene viser at det er skjedd en læring. Spesielt har det å kommunisere med et tydelig språk, snakke direkte til målgruppen og tilpasse kanaler etter formålet vært lærdom fra krisen som er tatt med videre som varige endringer. Det ser derimot ikke ut til at det er skjedd formelle endringer i struktur eller organisering for kommunikasjonsmedarbeidere. I denne oppgaven forklares dette ut fra ulike teorier for organisasjonell læring og kriselæring.
For godt kommunikasjonsarbeid trekker teorien spesielt frem to viktige faktorer: Fagkunnskap og posisjonering.
Flere av informantene i denne undersøkelsen innrømmer litt skamfullt at de ser på koronapandemien som svært verdifull for deres fagområde. Kommunikasjonsrådgiverne argumenterer for at krisen ikke bare har økt kunnskapen deres, men også forsterket betydningen av rollen deres. De opplever at de i større grad fungerer som rådgivere i organisasjonen. I denne oppgaven går jeg nærmere inn på hvordan kriser og andre faktorer kan være en vei til den dominerende koalisjonen og argumenterer for hvorfor kommunikasjonsmedarbeiderne med rette kan legge litt av æren for styrket omdømme til pandemien. Det er nyttig å stå i rampelyset. | en_US |
