'Vi bor her fordi vi ikke har noe annet alternativ': Sårbar stillstand gjennom 40 år i en slum i New Delhi

Abstract

India er et av verdens mest ulike land med et hierarkisk kastesystem som rangerer folk som iboende forskjellige, og med stor ulikhet mellom fattige og rike. Det er i de store megabyene at ulikhetene er størst og mest synlige. Daglig strømmer migranter fra landsbygda inn til byen på jakt etter arbeid og et bedre liv, og de fleste ender opp i en slum. Dette er enkle bosettinger som har kommet opp uten myndighetenes godkjenning og som derfor ansees som ulovlig bebyggelse. I tråd med en nyliberal-inspirert byutviklingspolitikk er den generelle politikken overfor slumområder at disse skal rives, og at beboerne forflyttes til mindre sentrale områder. Av ulike årsaker er det imidlertid en stor andel slumområder som ikke blir revet, og som har eksistert i mange tiår. Denne artikkelen er basert på en langtidsstudie i en slik 40 år gammel slum i New Delhi. Med Nancy Frasers integrerte teori om rettferdighet som analytisk rammeverk, viser jeg hvordan fattigdom, stigmatisering og myndighetenes politikk har ført dem inn i en fastlåst situasjon preget av det jeg vil kalle en «sårbar stillstand».