En studie av fysioterapeuters erfaringer som treningskoordinatorer i et forskningsprosjekt

Abstract

Hensikt: Undersøke hvordan fysioterapeuter utformet og erfarte rollen som treningskoordinator, for å opprettholde trening over tid hos personer med hjerneslag.

Design, materiale og metode: Det er foretatt intervjuer med seks fysioterapeuter om deres erfaringer som treningskoordinator i LAST-studien. Datamaterialet er fortolket gjennom tematisk analyse.

Funn: Konteksten for utøvelse av oppgaver innen forskning, i kraft av den nye koordinatorrollen, var annerledes enn i ordinær fysioterapipraksis. Alle fysioterapeutene opplevde å stå i et spenn mellom hensyn til forskningen og deltakernes behov. Kommunikasjon med de hjerneslagrammede stod sentralt og var tidkrevende. Koordinatorene opplevde dilemmaer med tanke på hvor mye de kunne hjelpe og i hvor stor grad de skulle involvere seg i deltagernes hverdagsutfordringer. Profesjonell kunnskap og yrkeserfaring bidro til at fysioterapeutene kunne utøve faglig skjønn. Fysioterapeutenes erfaringer bidro til mindre endringer i forskningsprotokollen.

Konklusjon: Nye oppgaver som treningskoordinator bidro til utfordrende og konstruktive prosesser med ervervelse av ny kunnskap, ferdigheter og erfaringer. Koordinatorenes erfaringer var sentrale for gjennomføringen av studien. Kommunikasjon med deltakerne som subjekter var en viktig faktor og fysioterapeutene anvendte sin kompetanse samt etisk refleksjon. Dette ledet til mindre protokollendringer, noe som medvirket til at forskningsresultatene opplevdes mer praksisnært.

Purpose: To investigate how physiotherapists shaped and experienced the role of being a training coach, to maintain exercise in people with stroke over time.

Design, material and method: Interviews have been conducted with six physiotherapists about their experiences as training coach in the LAST study. The data is interpreted using thematic analysis.

Findings: The context for performing tasks within research, in the new coach role, was different than in ordinary physiotherapy practice. All the physiotherapists experienced tension between consideration for the research and the participants’ needs. Communication with the stroke victims was central and time-consuming. The coaches’ experienced dilemmas in terms of how much they could help and to what extent they should get involved in the participants’ everyday challenges. Professional knowledge and professional experience contributed to the physiotherapists being able to exercise professional judgment. The physiotherapists’ experiences contributed to minor changes in the research protocol.

Conclusion: New tasks as training coach contributed to challenging and constructive processes with the acquisition of new knowledge, skills and experiences. The coaches’ experiences were central to the research study. Communication with the participants as subjects was an important factor and the physiotherapists applied their competence as well as ethical reflections. This led to minor protocol changes, which contributed to the research results being experienced as more clinically relevant.