| dc.description.abstract | Med implementeringen av Fagfornyelsen (LK20) viser Utdanningsdirektoratet at elevenes fysiske og psykiske helse skal tas på alvor. I lys av en økt individualisering vurderes kompetanser knyttet til å gjøre ansvarlige livsvalg i eget liv som viktige. En flerfaglig organisering av disse sentrale kompetansene kommer til syne som tre tverrfaglige temaer i den norske skolen. Hensikten til denne studien er å kartlegge, sammenligne og identifisere det didaktiske innholdet i det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring. Gjennom en litteraturstudie ønsker jeg å undersøke problemstillingen «Hva slags didaktisk innhold kommer til uttrykk i foreliggende fagbøker på folkehelse og livsmestring?»
Datautvalget består av totalt 19 fagbøker som handler om det tverrfaglige temaet i den norske skolen. For å undersøke problemstillingen tar jeg i bruk en konvensjonell innholdsanalyse. Utfallet av analysen presenteres i resultatkapittelet før jeg ser resultatene i lys av det teoretiske rammeverket i diskusjonskapittelet. Det teoretiske rammeverket består av Klafkis kategoriale dannelsesteori og hans kritisk-konstruktive didaktikk.
Resultatene viser at folkehelsebegrepet kommer til syne som forebyggende arbeid i skolen (med snev av fysisk aktivitet). Det didaktiske innholdet til livsmestring presenteres gjennom muntlig formidling, dramafaglige prosesser og mindfulness. Undervisning om folkehelse og livsmestring tar utgangspunkt i virkelighetsnære situasjoner og hendelser som eleven kan overføre til situasjoner senere i livet. I lys av Klafki kommer det fram at fagbøkenes forslag til undervisning om folkehelse og livsmestring i stor grad virker å være forenelig med tanken om at undervisning skal foregå gjennom at eleven formidles om sentrale problemstillinger i samtiden, kalt tidstypiske nøkkelproblemer.
Med «stor grad» menes at ikke alt didaktisk innhold klassifiseres som eksempler på eksemplarisk undervisning. Eksemplarisk undervisning skal gi eleven verktøy for bruk ved senere situasjoner i livet. Mindfulness trer fram som en arbeidsmetode som skal lære eleven å stenge ute det som skjer ellers. Mindfulness kan dermed bli sett på som arbeidsmetode som tilegner eleven et sett av isolert kunnskap og bør i lys av relevant teori ikke ha en sentral plass i skolens undervisning. Det kommer og fram at dagens barn og unge sitter for mye stille. Mangel på fysisk aktivitet framstår likevel ikke som et tidstypisk problem i lys av dannelsesteoretiske perspektiver. Men det går an å følge Klafki sine didaktiske anvisninger og utarbeide undervisning som gjør fysisk aktivitet til et tidstypisk nøkkelproblem, også i didaktisk forstand. | en_US |
