Å sette pris på hylleplassen

Abstract

Hylleplassavgifter betyr at leverandører må betale for få adgang til butikkhyllene – et tema som er meget omstridt i internasjonal faglitteratur og konkurransepolitikk. Forsvarerne hevder at slike avgifter fremmer effektiv bruk av hylleplassen og styrker konkurransen, mens skeptikerne peker på at høye dgangsavgifter diskriminerer mindre bedrifter, reduserer valgfriheten og undergraver priskonkurransen. Foreløpige beregninger viser at leverandørenes utgifter til fellesmarkedsføring i sum utgjør ca. 1 mrd. kroner og at dette er viktige inntekter for dagligvarekjedene. Videre synes fellesmarkedsføring å være et viktig instrument for å skjule bonuser fra leverandør til kjede. Det er vanskelig å fastslå om disse ordningene er i strid med konkurransepolitiske målsettinger. Analysen viser imidlertid at effektivitetsargumentene ikke kan tas som gitte, og at de konkurransehindrende effektene må tillegges vesentlig vekt i en norsk kontekst. På generelt grunnlag mener vi at det er åpenbare farer med den måten fellesmarkedsføring praktiseres på, særlig ved at disse ordningene kan begrense vareutvalget, fordyre varene og generelt virke dempende på konkurransen. Konkurransetilsynets initiativ til nærmere granskning av ordningene synes derfor betimelig.

Slotting fees denote payments from manufacturers to gain access to shelf space – a controversial theme in international scholarly literature and competition policy. The proponents of such fees claim that such fees promote efficient allocation of shelf space and competition in general, while the opponents point out that high entrance fees discriminate smaller manufacturers, reduce consumer choice and undermine price competition. Preliminary calculations show that the manufacturer’s expenses related to Joint Marketing totals approximately 1 billion kroner and are an important source of income for the retailers. Further, Joint Marketing seems to be an important instrument for hiding what bonuses are given by manufacturers to retailers. It is difficult to decide whether these arrangements are in conflict with competition policy goals. However, the analysis do show that the efficiency arguments can not be taken for granted, and that the limiting effects on competition in the Norwegian market for groceries should be given considerable weight. Of special concern is the way these arrangements can limit consumer choice, drive up prices and dampen competition in general. Thus, the investigation of the Norwegian Competition Authority regarding these practices seems highly appropriate.