No heroes, no villains: uncovering the mundanity of gender in the mathematics classroom

Abstract

I den pågående debatten om skole og kjønn i Norge uttrykkes det bekymring om gutters skoleprestasjoner. Gutter presterer lavere enn jenter i nesten alle fag. Matematikkfaget avviker fra dette mønsteret; gutter presterer bedre på nasjonale prøver i klasse 5, 8 og 9, mens på slutten av 10. trinn, siste året på ungdomsskolen, presterer jentene noe bedre enn guttene- Samtidig er situasjonen i Norge når det gjelder rekruttering til realfagstudier at jenter er i mindretall, og det arrangeres rekrutteringskampanjer for å motivere jenter til å velge en karrierevei innenfor realfag. Jeg argumenterer for at debatten om kjønn og matematikk i Norge ikke er nyansert nok for å forstå eller adressere disse mønstrene. I denne avhandlingen utforsker jeg hva som skjer i ett matematikklasserom gjennom ungdomsskoletiden, fra elevene går i 8. klasse og til 10. klasse; det siste året før elevene tar valg for videre utdanning. Dette er bakgrunnen for at jeg i denne etnografisk-inspirerte studien har fokusert på hvordan kjønn, (gender), utspilles i et matematikklasserom. Gjennom bruk av det teoretiske rammeverket - Figured Worlds - av Holland, Lachicotte, Skinner & Cain (1998), utforsker jeg de ulike måtene elevene danner et bilde av seg selv (self-fashoning) som matematikkelev i denne klassen. Jeg har vært deltakende observatør i matematikktimer fra 8. til 10. trinn, gjennomført fokusgruppeintervjuer, samlet og studert blant annet elevenes egenvurderinger og kopier av lærerens notater. Videre har jeg gjennomført individuelle dybde intervjuer med 19 elever i siste halvår av 10.klasse. I avhandlingen presenteres først en analyse av den sosiale og kollektive konteksten elevene opererer i, ‘the figured world’ til denne klassen, her omtalt som ‘A-klassen’. Det identifiseres motstridende diskurser knyttet til omsorg og konkurranse - eller dannelse ‘bildung’ versus prestasjoner – hvor styrkeforholdet mellom disse endres over tid. I tillegg identifiseres en gruppe elever, en gruppe med gutter, som har en fremtredende posisjon i klasserommet, både når det gjelder å signalisere ‘å være smart’ og til en maktposisjon i klasserommet som helhet. Deretter følger en analyse av seks av elevenes fortellinger om seg selv, ordnet i par: to høypresterende gutter, to høypresterende jenter og to elever, en jente og en gutt, som sliter med matematikk. Søkelyset settes på hvordan elevene forhandler agentskap (negotiate agency) i sin måte å fortelle om seg selv (self-authoring) på, som matematikkelev. I tillegg utforskes hvordan de som tilsynelatende ser ut til å være en del av de samme undergruppene i klassen, faktisk utvikler seg og posisjonerer seg ulikt i ‘A-klassen’. I studien utforskes det komplekse samspillet mellomden sosiale konteksten, med dens diskurser som matematikkdiskursen, ‘role of figures’, kulturelle mønstre, det elevene har med seg av individuelle erfaringer i deres ‘self-authoring’ og hvordan elevene opererer og posisjonerer seg i relasjon til hverandre. Dette betraktes som en respons på den sosiale konteksten som de er en del av. Det avdekkes hvordan kjønn blir knyttet til den kulturelle modellen av å være smart, signalisert gjennom ‘uanstrengt arbeid’ med matematikkfaget. Dette skjer i det hverdagslige arbeidet med faget, og det foregår ubemerket for deltakerne i dette klasserommet. Vi ser blant annet at jentene er aldri i en posisjon som gjør at de kan utfordre de kjønnsmessige aspektene ved matematikken i dette klasserommet. Imidlertid argumenterer jeg for at dette ikke nødvendigvis betyr at gutter er i en mer fordelaktig situasjon enn jenter. En nøye analyse av elevenes agentskap indikerer en mer kompleks situasjon enn at det er utelukkende en fordel å være i en posisjon knyttet til makt og privilegier, som å være en av de 'smarte guttene', det gir ikke automatisk fordeler. Denne studien tar ikke sikte på å plassere skyld, snarere tar den sikte på å rette oppmerksomheten mot de skjulte aspektene ved kjønn og matematikk i et norsk klasserom. Gjennom bruken av det teoretiske rammeverket ‘Figured Worlds’, argumenterer jeg for at hvis man skal ha en endring i en situasjon hvor det er ikke er lik fordeling av makt, privilegier og muligheter, så krever dette en kollektiv bevissthet som går utover individuelle handlinger. Uten dette vil det ikke være mulig å få til endringer som skal til for å skape et mer inkluderende miljø for alle elever i et klasserom.

Current domestic debate about school and gender in Norway focuses on concerns about boys’ underperformance in comparison to girls, and its relation to their higher drop-out rate from upper secondary school. In general, girls perform at a higher level than boys. However, mathematics is an exception to this picture; boys perform better in national tests in grades 5, 8 and 9, while at the end of grade 10, the final year of lower secondary school, girls perform slightly better than boys. At the same time, Norway struggles to recruit female students to the STEM field, despite national campaigns designed to convince girls that there is a career pathway for them in within the STEM. Arguing that the debate about gender and mathematics in Norway is insufficiently nuanced to understand or address these patterns, this thesis explores what happens in one mathematics classroom as its students move from grade 8, when they start lower secondary school, to grade 10, the final year before they choose the educational pathway that they will follow. Thus, the main research question of this ethnographically- inspired study asks how gender is played out in a mathematics classroom. Using the theoretical lens of Figured Worlds offered by Holland, Lachicotte, Skinner & Cain (1998), I explore the ways in which students fashion their sense of self as mathematics learners within this class. Acting as a participant observer I observed lessons over the three years from 8th to 10th grade, conducted focus group interviews, collected artefacts such as students’ diary notes and copies of the teacher’s records, and carried out final in-depth interviews with 19 students at the end of grade 10. The thesis first presents an analysis of the figured world of “Class A”, the social context in which the students live out being mathematics students. It identifies conflicting discourses of care and competition – ‘bildung’ versus achievement - which fluctuate in their relative strength over time. It also establishes the presence of a group of boys who hold a prominent position in the classroom which is connected to ‘smartness’ and a position of power in the classroom as a whole. This is followed by an analysis of six of the students’ narratives of self, arranged in pairs: two high achieving boys, two high achieving girls and two students, a girl and a boy, who struggle with mathematics. Focusing on how the students negotiate agency in their selfauthoring as mathematics students, I explore how those who are apparently positioned in identical subgroups in the class are in fact on different trajectories in Class A. The thesis explores the complex interplay of social context, discourses of mathematics and learning, the role of figures and cultural models and their own history in person in the ways in which students author themselves as a response to the figured world of Class A. It reveals how gender is refracted through the cultural models of ‘smartness’ and effortless work and the hidden nature of this aspect of gender and mathematics. It is unconsciously played out by the actors in this classroom, and position becomes disposition; the girls are never positioned in ways that might challenge the gendered nature of mathematics in Class A. However, I argue that these hidden and gendered aspects of the classroom do not necessarily mean that boys are in a more advantageous situation than girls. A close analysis of students’ agency indicates a more complex situation in which occupation of a space that seems to be connected to power and privilege such as being one of the ‘smart boys’ does not an automatically confer benefits. This study does not aim to identify heroes or villains. Rather, it aims to draw attention to the hidden nature of gender and mathematics in a Norwegian classroom. Following the theoretical framework of FiguredWorlds, I argue that changing a situation of uneven distribution of power, privilege and opportunities requires collective awareness which goes beyond individual actions. Without this, it is not possible to redirect actions towards a more inclusive environment, for all students in a classroom.