Avslag på gjeldsordning

Abstract

Saksbehandlingen av søknader om gjeldsordning er en silingsprosess hvor i overkant av 40 prosent får avslag. Analysene i denne rapporten bygger på en lokal opptelling av antall avslagssaker i 2019 ved to embeter. Formålet med studien er å avklare hvordan avslagene begrunnes, om gjeldsordningslovens bestemmelser praktiseres noenlunde likt, og hva som kjennetegner den økonomiske, sosiale og helsemessige situasjonen til de som får avslag. Hovedinntrykket er at gjeldsordningslovens bestemmelser håndheves noenlunde likt ved de to embetene. Det er imidlertid en betydelig forskjell mellom de to embetene når det gjelder andelen som får avslag fordi skyldneren ikke medvirket etter evne til sakens opplysning. Avslagssøkernes veier inn i den problematiske økonomiske situasjonen er ikke ulik det tidligere studier har observert for skyldnere som får åpnet gjeldsforhandlinger. Årsakene er særlig knyttet til forbruk utover forbruksevnen, lav inntekt, manglende kontroll over økonomien og en rekke livsbegivenheter knyttet til arbeidsmarkedsmarginalisering og helsemessige utfordringer. Som gruppe betraktet ser avslagssøkerne likevel ut til å være noe bedre stilt økonomisk og helsemessig enn de som har fått gjeldsordning. Når det gjelder hvilken betydning den forestående revisjonen av gjeldsordningsloven vil kunne ha for praksis rundt avslag, forventer vi at den største direkte effekten komme som følge av forslagene om å lette på begrensningene rundt nystiftet gjeld.

The case processing of applications for debt settlement is a screening process in which just over 40 per cent are rejected. The analyses in this report are based on a local count of the number of rejection cases in 2019 at two bailiff offices. The purpose of the study is to clarify how the rejection of an application for a debt settlement is justified, whether the Debt Settlement Act is practiced more or less the same, and what characterizes the economic, social and health situation of those who are rejected. The most common reason for rejecting a debt settlement is newly created debt. The main impression is that the Debt Settlement Act is enforced more or less equally in the two bailiff offices. However, there is a significant difference between the two offices in terms of the proportion who are rejected because the debtor did not participate to the best of his knowledge. The rejection applicants' paths into the problematic financial situation are not very different from what previous studies have observed for debtors who are allowed to open debt negotiations. The causes are particularly related to consumption beyond the ability to consume, low income, lack of control over the economy and a number of life events related to labour market marginalization and health challenges. As a group, the rejection applicants appear to be in a somewhat better financial and health position than those who have received a debt settlement. With regard to the significance of the forthcoming revision of the Debt Settlement Act for practice regarding refusals, we expect that the greatest direct effect will come as a result of the proposals to ease the restrictions on newly established debt.