Hit, men ikke lenger? En studie om mangelen på kvinnelige toppledere i finansbransjens private sektor.
Abstract
Mangelen på kjønnsbalanse i toppledelsen i privat sektor har vært et mye omtalt tema i lang
tid. Vi vil i denne studien ta for oss finansbransjen og komme med et bidrag til debatten rundt
kjønnsgapet på toppledernivå. Vårt formål var å undersøke hva mangelen på kvinnelige
toppledere skyldes. Er kvinner mindre ambisiøse med tanke på å få seg en topplederjobb
sammenlignet med menn? Er familieforpliktelser et større problem for kvinner enn for menn?
Forventer kvinner å bli diskriminert, eller blir de faktisk diskriminert?
Tidligere forskning på området har stort sett blitt gjennomført i offentlig sektor i finansbransjen.
Her har det ikke blitt konstatert gap i ambisjonsnivå, tvert imot er likheten mellom kjønnene
slående. Det blir ikke avdekket diskriminering som kan forklare underrepresentasjonen av
kvinnelige ledere. Storvik (2005) konkluderte blant annet med at den lave andelen kvinnelige
ledere må sees på som et etterslep av prosesser langt tilbake i tid. Det vil bli interessant å se
om den samme problematikken er gjeldende nå, mer enn 15 år senere.
Vi har benyttet oss av både kvalitativ og kvantitativ metode i denne studien, med et teoretisk
rammeverk som har dannet grunnlaget for utformingen av våre hypoteser. For å teste
hypotesene har vi innhentet data fra totalt 351 respondenter som er ansatt på ulike
stillingsnivåer i finansbransjens private sektor. Vi har gjennomført korrelasjons- og
regresjonsanalyser samt kjikvadrat-tester for å analysere funnene våre. I tillegg har vi
gjennomført fire intervjuer med ledere fra bransjen for å få litt dypere innsikt i alt fra
rekrutteringsprosesser, deres tanker om kjønnsdiskriminering i bransjen og hva de tror er
årsaken til den manglende kjønnsbalansen på toppledernivå.
Hovedfunnene i studien viser oss at årsaken som forventet er sammensatt. Kvinner har
tilsynelatende et noe lavere ambisjonsnivå enn menn når det kommer til å bli toppledere,
spesielt når barn og familieliv blir en faktor. De forventer også i større grad å bli diskriminert,
noe som også kan være en årsak til at de vegrer seg for å søke topplederjobber.