Den potensielle ressursrenten i den norske fiskeflåten - En empirisk analyse av den potensielle ressursrenten i norsk fiskerinæring

Abstract

Denne masteroppgaven analyserer ressursrenten og kapasitetsbruken i den norske fiskeflåten. Vi gjennomfører en analyse med oppdatert data fra 2019 og etterprøver studiet til Greaker, Grimsrud og Lindholt fra 2015 og Steinshamn fra 2005 ved kalkulering av realisert og optimal ressursrente. I tillegg har vi valgt å analysere en ny strukturpolitikk for den norske fiskeflåten som ikke er gjort i de tidligere studiene. Første del av oppgaven tar for seg den realiserte ressursrenten i 2019 ved dagens strukturkvotesystem. Videre optimaliseres ressursrenten ved bruk av to hovedmodeller, der resultatene som fremgår sammenlignes med den realiserte ressursrenten. I optimaliseringsmodellen har vi brukt data fra 2019 for å maksimere ressursrenten gjennom bruk av en lineær programmeringsmodell. I modell 1 har vi gjenskapt dagens kvotesystem med kvotebinding, som betyr at mengden fiskekvoter for de ulike fiskeslagene er gitt for hver fartøygruppe. Med kvotebinding er det dermed ikke mulighet for kvoteoverføring mellom fartøygrupper og kvotene er konstant innad i hver fartøygruppe. Modell 1 viser at det er potensial for å øke ressursrenten selv med dagens strukturpolitikk, gjennom bedre kapasitetsutnyttelse innenfor hver fartøygruppe. I modell 2 har vi maksimert ressursrenten for 2019 uten kvotebinding. Denne modellen åpner for overføring av kvoter mellom fartøygrupper. I siste del av analysen estimerer vi en mellomløsning av modell 1 og 2 i motsetning til Greaker et al. og Steinshamn. I tilleggsmodellen åpnes det kun for kvoteoverføring mellom fartøygruppene i samme fiskeflåte; kystfiskeflåten og havfiskeflåten. Denne oppgaven analyserer to ytterpunkter av kvotesystemets oppbygging. Strukturen i modell 1 kan anses som konservativ i motsetning til modell 2 der omsetningen av kvoter er fullstendig liberalisert. Derfor har vi kalibrert en tilleggsmodell der strukturen tilsvarer en mellomløsning av modell 1 og 2. Strukturen i tilleggsmodellen er lite forsket på tidligere, og kan anses som en mer politisk gangbar løsning for den norske fiskerinæringen. Ved bruk av data fra 2019 estimerer vi nåværende ressursrente til 3,42 milliarder NOK. Resultatene fra modell 1 maksimerer ressursrenten til 8,31 milliarder NOK og modell 2 til 11, 9 milliarder NOK. Tilleggsmodellen maksimerer ressursrenten til 10,72 milliarder NOK. Resultatene indikerer ineffektivitet i den norske fiskeflåten med en differanse på henholdsvis 4,89, 8,48 og 7,28 milliarder NOK sammenlignet med den realiserte ressursrenten i 2019. Avslutningsvis konkluderer vi med at ressursrenten i den norske fiskeflåten har et stort potensial for å økes ved endringer i kvotesystemet.