Relasjoner ved enden av Regnbuen

Abstract

I selvbiografien Regnbuen ga Marie Hamsun sin ektemann Knut en psyke, en kropp og en familie. For dette gløttet inn i Hamsuns private hjem ble hun lønnet med ærbødighet fra en i utgangspunktet lite vennlig offentlighet. Et bokstavelig talt mannsterkt anmelderkorps omfavnet boka som en mulighet til å «ta Hamsun tilbake», tross hans nazistiske affiliasjoner. De forholdt seg i mindre grad til boka som Marie Hamsuns eget litterære prosjekt. Også i Hamsun-forskningen er boka i liten grad omtalt som litteratur, selv om den er hyppig oppgitt som kilde. Denne artikkelen undersøker Regnbuen som en kommunikasjonshandling gjennom å analysere relasjonene boka dannet til den norske offentligheten. Forfatterens intensjon og lesernes anerkjennelser ses som et relasjonelt samspill. Artikkelen utforsker bokanmeldelser fra oktober 1953, samt i noen grad Hamsun-forskningen.

In her autobiography The Rainbow Marie Hamsun gave her husband Knut a mind, a body and a family. She brought the public an "inside view" and was rewarded with public reverence, in spite of her background as a non-repenting Nazi. Book reviews from October 1953 show how the (overwhelmingly) male reviewers embraced the book as an opportunity to "take back Hamsun", despite his Nazi affiliations. They were to a lesser extent interested in the book as Marie Hamsun's own literary project. This is echoed in the research on Hamsun where the book is frequently cited as a source, but only to a small extent referred to as literature. This article examines The Rainbow as an act of communication in which the author's intention and readers' acknowledgments are seen as relational.