Et fotoprosjekt om å være adoptert og om det å se seg selv i sitt eget barn

Abstract

Sammendrag Dette prosjektet er en praktisk-teoretisk masteroppgave som utforsker aspektene ved identitet og adopsjon. "bio" utforsker hvordan dokumentarfotografiet kan brukes som en måte å visualisere likheter og ulikheter hos sine egne barn. Helt konkret har jeg fotografert og intervjuet tilsammen seks adopterte menn og kvinner fra 25-65 år, inkludert meg selv. Hensikten har vært å undersøke hvordan de biologiske likhetene vi kan ha med våre barn, kan påvirke vår opplevelse av vår identitet og selvidentifisering. Teoretisk ser jeg nærmere på hvordan definere fotojournalistikk og dokumentarfotografering som to veldig nære visuelle former, eller om det egentlig ikke er mulig å definere dem ut ifra deres likheter. Videre diskuterer jeg de definerende funksjonene mellom dem i den praktiske bruken. Det er en interessant diskusjon, som virkelig viser dybden og mulighetene i visuell historiefortelling. Denne studien viser at det er mulig å dokumentere selvidentifikasjon- og identitetsspørsmål gjennom dokumentarfotografiet, og for å kunne gjøre dette prosjektet og møte andre, har jeg derfor måtte møte meg selv. Prosjektet bidrar til økt forståelse av adoptertes tilknytningen til følelsen av "kosmisk ensomhet", samtidig som det dokumenterer hvor komplisert alle prosessene med å vite hvem man selv er, kan være.

Abstract This project is a practical-theoretical master thesis that closely examines the effects of adoption on an individual’s self-identity. “Bio” explores how documentary photography can be used as a way to tell individual stories about adoptees finding resemblance in their own children and through parenthood. Over the course of a year, I interviewed and documented sex adoptees, both men and women with ages ranging from 25-65, including myself in order to investigate how the physical resemblance with their own biological children can affect our experience of our identity and self-identification. Additionally, I discuss how photojournalism and documentary photography can be seen as a part of the journalistic field, and the roles each play in the medium of photography. Specifically, I explore identifying if defining features between them determines their proximity in practical use. Overall, my study shows that it is possible to document the aspect of resemblance trough documentary photography, and that in order to see the subject’s stories, one must also meet one’s own. The results contribute to an increased understanding of the “cosmic-loneliness” and shows with pictures how complex the process of knowing who you are can be.