| dc.description.abstract | celleblærer i nanostørrelse. Vesiklene skilles ut fra de fleste celler og er påvist i mange biologiske væsker.
EV inndeles i eksosomer, mikrovesikler (MV) og apoptotiske legemer. Vesiklene gjenspeiler modercellens
fysiologiske tilstand og inneholder proteiner, lipider og nukleinsyrer som kan være viktige mediatorer ved
celle-celle-kommunikasjon. Antall vesikler og deres innhold kan være endret ved ulike sykdoms-tilstander,
noe som gjør dem interessante som biomarkører.
Det er en stigende fedmeepidemi i verden som har ført til økt forekomst av type 2-diabetes (T2DM).
Regelmessig trening er vist å være forebyggende og behandlende på begge tilstander. Skjelettmuskulatur
er et viktig sekretorisk organ som også skiller ut EV. Det har blitt utviklet en in vitro treningsmodell med
elektrisk pulsstimulering (EPS), som induserer muskelkontraksjon på dyrkede skjelettmuskelceller. Målet
med denne studien var å benytte treningsmodellen til å studere sekresjon og innhold i EV fra humane
skjelettmuskelceller hos personer med ekstrem overvekt og T2DM for å lete etter potensielle, sirkulerende
EV-biomarkører.
Materiale og metoder: Humane skjelettmuskelceller (myoblaster) ble differensiert in vitro til modne
myotuber. Halvparten av myotubene fikk kronisk lavfrekvent EPS-behandling i 24 timer, før alle celler ble
dyrket videre i 24 timer med serumfritt medium og høstet. IL-6 ble målt i cellemediene for å se på effekt av
EPS-behandling og total proteinkonsentrasjon ble analysert i cellelysatene som indirekte mål på antall
celler i dyrkningsbrønnene ved høsting. EV ble isolert fra cellemediene med en kombinasjon av
sentrifugerings- og ultrafiltrerings-teknikker slik at eksosomer og MV ble adskilt. Eksosomer og MV ble så
karakterisert med hensyn på konsentrasjon, størrelse, overflatemarkører, proteininnhold og miRNAmengde
før og etter elektrisk pulsstimulering. Nanoparticle tracking analysis (NTA) ble benyttet for å
bestemme konsentrasjon og størrelse av eksosomer og MV. Flowcytometri ble brukt til å detektere
overflatemarkører som CD9, CD81 og CD63, og proteomikk ble utført for å studere proteininnholdet.
Tilstedeværelse av utvalgte muskelspesifikke miR (myomiR); miR1-3p, miR-133a og miR-206, og en ikke
muskelspesifikk miR-223, ble analysert ved hjelp av kvantitativ revers transkriptase polymerase
kjedereaksjon (RT-qPCR), og eksosomer og MV ble sendt til transmisjon elektron mikroskopi (TEM) for å
studere morfologien til vesiklene.
Resultater: IL-6 konsentrasjon i cellemediet var signifikant økt etter elektrisk pulsstimulering av cellene
som et tegn på at cellene hadde respondert på treningen. Det var ingen signifikant forskjell i konsentrasjon,
størrelse, overflatemarkørene CD81 og CD63 eller miRNA-mengde verken i eksosomer eller MV etter EPS
behandling. CD9 ble ikke påvist. Proteomikkanalyse viste at 75 proteiner i eksosomene og 57 proteiner i
MV var til stede i signifikant forskjellig mengder etter EPS-behandling av cellene.
Konklusjon: In vitro-dyrking av myotuber produserte EV i en mengde som lot seg kvantifisere og
karakterisere. Elektrisk pulsstimulering på humane modne myotuber hadde ingen påvirkning på EVkonsentrasjon,
størrelse, overflatemarkører eller miRNA-mengden i EV i forhold til kontrollceller.
Proteomikkanalyse av EV-proteiner viste derimot signifikante forskjeller både i kvalitet og kvantitet. In vitromodellen
kan benyttes videre til å identifisere nye EV-komponenter fra skjelettmuskelceller med potensiale
som nye, sirkulerende biomarkører hos personer med ekstrem overvekt og T2DM. | en |
