TfS 60 år: Den lange kjølen i norsk samfunnsforskning

Abstract

Tidsskrift for samfunnsforskning (TfS) har i 60 år vært det sentrale organ for en bred forskningstradisjon med opphav i Institutt for samfunnsforskning (ISF). Artikkelen drøfter denne tradisjonen og dens samfunnsmessige ringvirkninger. TfS ble etablert ti år etter ISF og reflekterte en reorientering av instituttets program fra atferdsorientert «grunnlagsforskning» til empirisk utforskning av det norske samfunnet – med særlig vekt på feltarbeid i mer eller mindre «totale» institusjoner og lokalsamfunn. Denne forskningsstilen er blitt oppfattet som formativ for den senere utviklingen av norsk sosiologi. Rune Slagstad har betegnet den som en «opposisjonsvitenskap» som forsvarte det sivile samfunnet, svake grupper og den menneskelige livsverden i en teknokratisk tidsalder. Artikkelen drøfter i hvilken grad denne karakteristikken er treffende for tradisjonen slik den kom til uttrykk i TfS i 1960- og 70-årene. Den foreslår å reservere «opposisjonsvitenskap» for forskning som bidro til å inspirere nye sosiale bevegelser, og som i samspill med disse «erobret» bestemte segmenter av velferdsstaten. For å forstå hvordan samfunnsforskningen ble integrert i velferdsstaten i større bredde, er det imidlertid behov for en annen tilnærming. Forfatteren hevder at norsk sosiologis ambivalente tilknytning til jussen gir en nøkkel til å forstå dens komplekse identitet som samfunns- og statsorientert, autonom og samfunnsansvarlig, «opposisjonell» og styringsorientert.

The article discusses the formation and character of the distinctive social research tradition on which Tidsskrift for samfunnsforskning (TfS) was founded in 1960. TfS became the focal publication of the Oslo Institute for Social Research (established 1950), reflecting the institute’s reorientation from general “behavioral sciences” to qualitative sociological studies of specific institutions and communities within Norwegian society. The social research style that developed in the 1960s has been widely seen as pivotal to the later course and social impact of Norwegian sociology. According to an influential interpretation, Norwegian sociology emerged as an “oppositional science”, defending civil society, vulnerable groups, and people’s “life world” from the “colonizing” approaches of technocratic elites. The author discusses to what extent this formula is applicable to the research tradition as it appeared in TfS in the 1960s and 1970s. He suggests reserving it for scholarship that interacted with new social movements, eventually leading in some cases to a “conquest” of certain segments of the welfare state. To understand how social research became successfully integrated into the Norwegian welfare state, however, a broader approach is called for. The author argues that Norwegian sociology’s ambivalent relationship to the national tradition of jurisprudence may provide a key to understanding its complex identity as society- and state-oriented, critical-independent and socially responsible, “oppositional” and “governmental”.