Maktkritiske perspektiver i høyere utdanning? En undersøkelse av omfang og anvendelse i utvalgte programplaner

Abstract

Kritisk tenkning og demokratifremmende læring er definert som sentrale ambisjoner i utdanningsfeltet. I denne artikkelen undersøker vi hvordan disse ambisjonene kommer til uttrykk i høyere utdanning. Med utgangspunkt i strategiplaner og programplaner fra åtte norske høgskoler og universiteter, drøfter vi hvorvidt og hvordan maktkritiske perspektiver kommer til uttrykk i disse dokumentene. Vi har gjort en undersøkelse basert på elektroniske søk, hvor vi legger vekt på både omfang og innhold. Basert på dette argumenterer vi for at det er lite eksplisitt fokus på gjennomgående maktkritiske perspektiver i utdanningene som sådan, samtidig som det er gjentagende fokus på at studenter skal tilegne seg kritisk tilnærming. Vi anbefaler at maktkritiske perspektiver må adressere maktforhold med intensjon om å forstå, kritisk drøfte, og eventuelt utfordre disse. Dette forutsetter en konkretisering ved at kritiske perspektiver knyttes til for eksempel rasisme eller kjønnsmakt-forhold. Våre søk indikerer at dette ikke er tilfellet i de undersøkte programplanene. Dette indikerer at det betydelige fokuset på kritikk/kritisk i flere av programplanene, ikke eksplisitt knyttes til maktkritiske perspektiver. Trening i kildekritikk eller et uspesifisert fokus på «kritikk», er etter vårt syn ikke tilstrekkelig for å utvikle og utdanne rettferdighetsorientert studenter, medborgere og profesjonsutøvere.

This paper investigates critical perspectives on power and diversity in a selection of strategy plans and study program plans in Norwegian colleges and universities. Critical thinking and teaching aimed at democratizing knowledge production as a principal ambition have often been discussed in conjunction with the elementary school context. In this paper we ask how these ambitions are articulated in the higher education sector in Norway. Based on a keyword search and content analysis, we argue that there is limited critical focus on power inequalities in the programs as a whole. At the same time there is considerable explicit focus on the need to educate students as critical thinkers, albeit little information on the specifics. More generally, in rhetorical terms we note a predominant use of the term ‘critical’ in the documents, but very little of this is connected to explicit mentions and discussions of power and inequality that would offer substance to and nuance to the stated ambitions. Finally, we suggest that simply training students in critical reading and thinking is not sufficient to educate and develop justice-oriented students, citizens and professionals. Deeper structural engagements with learning and pedagogy are needed.