Omsorgsarbeid i et hverdagslivsperspektiv

Abstract

Omsorgsarbeid blir ofte beskrevet som et relasjonelt arbeid – et arbeid som berører forholdet mellom den som gir og den som mottar omsorg. Når relasjoner (dyader) blir det primære analytiske fokus, kan det lett føre til at andre deler av omsorgsarbeidet tapes av syne. I en etnografisk studie fra sykehjem (Fjær & Vabø, 2013) fant vi at en viktig del av det som ble oppfattet som god omsorgspraksis, forutsatte at personalet la vekt på å forme sosiale situasjoner med henblikk på å gjenskape hverdagslivets regelmessighet og sosiale former for beboerne. I denne artikkelen argumenterer jeg for at et analytisk fokus på brukernes hverdagsliv kan spille en viktig rolle i utviklingen av de hjemmebaserte tjenestene. Perspektivet kan blant annet være fruktbart for å forhindre at omstillinger inspirert av ideer om hverdagsrehabilitering lukkes inne i et kropps- og mestringsfokus.

Care work is often understood as relational work – work that centers on interpersonal relations between the caregivers and care recipients. Regarding the dyadic relations as a principal analytical focus, other aspects of care work may easily be disguised. An ethnographic study of care work in nursing homes (Fjær & Vabø, 2013), revealed that general notions of good care often implied that care staff were actively shaping social situations in order to re-create the regularity and social forms of everyday life. In this article, I argue that an analytical focus on the everyday life of care recipients may play a vital role in developing home-based care. This approach may inter alia be a fruitful way to avoid the narrow concentration of current ideas about reablement on bodily impairments and physical capacities.