Avtalt selvbosetting blant flyktninger og det norske bosettingsregimet

Abstract

I de senere årene har norske statlige myndigheter oppfordret kommunene til å ta i bruk «avtalt selvbosetting», en ordning som innebærer at flyktninger finner bolig på egen hånd i det private leiemarkedet i overenstemmelse med bosettingskommunene. Oppfordringen ble forsterket etter de store asylankomstene i 2015. I artikkelen drøfter vi betydningen avtalt selvbosetting har hatt for det norske bosettingsregimet, på bakgrunn av funn fra to survey- og intervjubaserte undersøkelser blant kommuner, asylmottak og flyktninger. At flyktninger benytter seg av avtalt selvbosetting, utfordrer ikke normene om kommuners selvbestemmelse, geografisk spredning og byrdefordeling,som har ligget til grunn for bosettingsarbeidet i Norge. Ordningen innebærer likevel viktige kvalitative endringer i bosettingsregimet. Særlig viktig er det at avtalt selvbosetting bidrar til å endre forståelsen av flyktninger som ligger til grunn for bosettingsarbeidet, fra ofre til ansvarlige og handlekraftige personer.Vi viser at ordningen bidrar til at ansvars-og rollefordelingen i bosettingsarbeidet endres, og at den bidrar til økt bruk av det private leiemarkedet. Samtidig viser våre undersøkelser at statens forventninger om at avtalt selvbosetting skulle være attraktivt for flyktninger og kommuner og dermed bidra til økt bosetting av flyktninger, i liten grad har slått til bortsett fra i enkelte av de største kommunene. På nasjonalt nivå er det få flyktninger som har benyttet seg av avtalt selv bosetting, og andelen som benytter seg av ordningen, har vært nedadgående siden 2015. Artikkelen peker på flere forklaringer på at ikke flere flyktninger har benyttet seg av avtalt selvbosetting, blant annet at ordningen fram står som uoversiktlig, og at den forutsetter at flyktninger kan finne bolig gjennom egne kontakter. Dersom flere flyktninger skal benytte seg av avtalt selvbosetting i framtiden, kreves det en bedre tilrettelegging fra myndighetenes side.

In recent years, Norwegian state authorities have encouraged municipalities to make use of «agreedself-settlement»,an arrangement where refugees find housing in the private rental market by themselves in agreement with the municipalities where they settle. Encouragement of the scheme was accentuated by the arrival of large numbers of asylum seekers in 2015. In this article, we discuss the implications of agreed self-settlement for the Norwegian settlement regime for refugees, based on two survey-and interview-based studies of municipalities and reception centers for asylum seekers and refugees. Agreed self-settlement does not challenge the norms of municipal autonomy and geographical distribution on which settlement work for refugees to Norway is founded. The arrangement nevertheless implies important qualitative changes to the settlement regime. Of particular importance is that agreed self-settlement changes the understanding of refugees on which settlement work is premised from victims to responsible agents. We show that agreed self-settlement contribute to changes in the distribution of roles and responsibilities among actors involved in settlement work and that it contributes to an increased use of the private rental market. However, Our studies also show that state authorities’ expectations that agreed self settlement would be attractive for refugees as well as for municipalities, and would thereby lead to a quantitative increase in the settlement of refugees, have not come true, with the exception of some of the largest municipalities. At the national level, few refugees have made use of agreed self-settlement and the share of refugees that make use of the arrangement has decreased since 2015. The article points to several explanations for the low numbers of refugees making use of agreed self-settlement, including the complexityof the arrangement, and that it presupposes that refugees can find housing through their own networks. If the number of refugees that make use of agreed self-settlement is to increase, an improved facilitation of the arrangement from the side of the authorities is required.