Abstract
Både statistikk som viser fordeling av omsorgsressurser, lovgivningen som setter rammer for rett til tjenester, og en casestudie i fem kommuner, viser ulik tildelingspraksis av tjenester til yngre og eldre hjelpetrengende. Slik tildeling av tjenester, og hva og når brukerne kan få hjelp, kan forklares med at oppfatningen om behov, og hva som er et normalt liv, sees på som forskjellig for yngre og eldre personer. Et normalt liv for yngre anses som et aktivt liv, mens et normalt liv for eldre anses som et mer passivt liv. Dette gir grunn til å reise noen normative spørsmål om hvilke prinsipper som skal legges til grunn når det innenfor stadig strammere ressursmessige rammer skal gjøres prioriteringer. Hvilke prinsipper som skal legges til grunn, bør løftes opp på politisk nivå. Ansvaret for å ta de vanskelige prioriteringsvalgene bør ikke dyttes ned på den enkelte tjenesteutøver i sitt daglige arbeid.