En egen boligpolitikk for eldre? En normativ analyse

Abstract

I studier av holdninger til velferdspolitikk kommer eldre ofte ut som en av de gruppene som et flertall mener bør tilgodeses; videre opplever de fleste av oss at våre boliger og boforhold er en av de viktigste pilarer som vi bygger våre hverdagsliv rundt. Samtidig opplever man en betydelig økning i andelen eldre både i Norge og i andre land. Denne artikkelen spør om en naturlig følge av dette er at en spesifikk bolig politikk for eldre bør videreutvikles. Artikkelen er en teoretisk øvelse hvor tradisjonell økonomisk velferdsteori brukes til å systematisere argumenter rundt dette spørsmålet. De normative analysene og systematiseringen av argumenter som presenteres i artikkelen, kan også ses som en mer generell måte å diskutere bolig politikkens begrunnelser på.Dette generelle analyseapparatet demonstreres gjennom analysen av det spesifikke knyttet til en bolig politikk for eldre, og det kan anvendes også på andre grupper og situasjoner. Utgangspunktet er at myndighetene har et valg mellom en politikk som påvirker mulighetsområdet for eldres valg på blant annet boligmarkedet, og en politikk som aktivt prøver å påvirke de valgene som faktisk gjøres. Gjennom å sammenholde endringer som skjer sent i livsløpet og boligmarkedets evne til å møte endringer i behovene, drøftes ulike typer av politikkinngrep i eldres boligkonsum. Analysene antyder at kostnadseffektivitet i produksjon av omsorgstjenester og svekket handleevne/beslutningskompetanse kan være argumenter for en aktiv boligpolitikk for eldre. Artikkelen konkluderer videre med at det nok er elementer av paternalisme bak den politikkutformingen. Teoretiske analyser av den typen som er gjennomført her, kan informere debatten om utformingen av en boligpolitikk for eldre, og den kan peke i retning av punkter hvor man trenger mer empirisk kunnskap.

It is well known that the elderly population is growing, both in number and as a share of the total population, in Norway and elsewhere. In studies of welfare attitudes, a majority of the population deems elderly as a deserving group. Moreover, most of us regard the housing and housing conditions around which we build our everyday lives as one of the crucial pillars of our well-being. This article asks whether it follows from these two observations that there is a need to develop a specific housing policy targeted towards the elderly. The traditional economic theoryofwelfare is used as atooland as an organizing principle for the discussions. More generally, the means of systemizing normative arguments that is demonstrated in the article can also be used in discussions of the design of other parts of housing policy. The benchmark used throughout the article is that of consumer sovereignty. In short, should policy-makers support the elderly in a way the increases the opportunity sets, or should policy stimulate specific choices and solutions regarding housing for the elderly? The conclusions point towards different kinds of market failure as arguments for a more interventionist policy in the field of housing for the elderly. External effects, informational deficiencies, and lack of agency are important types of market failure in this context.