| dc.description.abstract | Målet med masteroppgaven har vært å tilføre ny kunnskap om lederutvikling av mellomledere i en industribedrift. Studien har fokusert på betydningen opplæringen har hatt for ledernes opplevelse av identitet, mestring og anvendelse av ny kunnskap i lederrollen. I lys av dette, har studien videre sett på utvikling av lederpraksisfellesskap. Grensekryssing mellom læring på samling og anvendelse på arbeidsplassen, er også belyst. Studien har utviklet innsikter om sosiale, menneskelige og organisatoriske prosesser.
Problemstilling som studien har besvart er: Hvordan utvikles lederpraksisfellesskap i en industribedrift, gjennom mellomlederes læring i et lederutviklingsprogram?
Studien har benyttet kvalitativ metode med en fenomenologisk tilnærming. Empirien fremkom ved bruk av metodetriangulering med deltakende observasjon av tre ledersamlinger, fire gruppeintervju, og ti individuelle intervju av lederne og deres fabrikksjefer. En felles hermeneutisk tolkningsprosess av alle intervju, tilførte studien et datamateriale med god intern konsistens.
Wengers sosiale læringsteori om praksisfellesskap, har vært studiens hovedteori. Elementene i modellen; mening, identitet, praksis og fellesskap, fungerte hensiktsmessig som overordnede analysekategorier. De fire elementene i teorien er tett forbundet og gjensidig definert, noe som skapte utfordringer i drøftingen. Når praksis er i sentrum for læringen, er det naturlig at det ikke er absolutte skiller mellom de ulike kategoriene.
Hovedfunnene i studien, peker på at selv i et erfaringsbasert og praksisnært tilrettelagt program der lederne ser nytten av programmet, vil ikke læringen slå ut i full blomst. Det er produksjonsplanen som styrer. Fabrikkenes produksjonsorienterte læringsmiljø, ga lite tid og rom for refleksjon i mellomperioden. Dette medvirket til funnene om overflatelæring og situert læring i teamkonteksten. En slik enkeltkretslæring og manglende dybdeforståelse, fikk betydning for flere lederes evne til å bruke lederverktøyene på egenhånd. Studiens tredje funn handlet om vi-følelsen. Denne ble utviklet gjennom ledernes gjensidige engasjement og meningsforhandling i forbedringsprosjektene, og i utvikling av ei lederhåndbok.
Forbedringsprosjektene fungerte som brobyggere mellom samlinger og arbeidsplass, og mellom praksisfellesskapene på arbeidsplassen. Operatører fikk bidra med større engasjement på nye måter. Dette skapte muligheter for individuell og kollektiv læring, utover de som deltok i programmet. Programmet har på den måten skapt ringvirkninger, og videreutviklet praksisfellesskapene i fabrikkene. | en |
