| dc.description.abstract | Frantz Fanon, født i Martinique i 1925, forbindes nok i første rekke med den algeriske frigjøringskampen. Men han er også opphavsmann til en rekke skrifter med en utrolig tematisk og teoretisk spennvidde, fra individuell og strukturell rasisme, svart bevissthet, imperialisme, filosofi, transkulturell psykiatri og kolonisystemets psykopatologiske virkninger, pedagogikk, revolusjonsteorier til studier av afrikanske samfunn etter avkoloniseringen. På 1980-tallet ble han også kanonisert innenfor den tilnærmingen til kultur og litterære tekster som gjerne omtales som «postkolonialisme», men som kommer i mange forskjellige utgaver.2 Noen har dessuten gått så langt til å tale om «fanonisme», slik som i boka Forms of Fanonism, der Reiland Rabaka slår et slag for hovedpersonen som revolusjonær humanist, marxist og feminist.3
Etter at Fanon døde i 1961, bare 36 år gammel, har hans bøker og artikler kommet i stadig nye utgaver og på stadig flere språk, ofte utstyrt med lærde introduksjoner og fyldige tekstkommentarer. Fanonstudier har for lengst blitt en forlagsmessig vekstindustri, og både den fransk- og engelskspråklige litteraturen tilføres stadig nye biografier, antologier og teoretiske oversikter. På norsk foreligger Jordens fordømte (Les damnés de la terre), som gjennom et kompromissløst oppgjør med kolonisystemet – og et like kompromissløst forsvar for væpnet frigjøringskamp mot europeiske okkupasjonsmakter – har fått en nærmest ikonaktig posisjon. Boka ble gitt ut i Paris rett før Fanons død, men fikk sitt internasjonale gjennombrudd et par år seinere. Den norske utgaven kom i 1967, og ettersom den er kåret til en av de 100 viktigste fagbøkene bøkene til alle tider, er den innlemmet i Bokklubbens Kulturbibliotek.4
Av hensyn til dem som har gått glipp av tidligere episoder, kan det kanskje være på sin plass å stille spørsmålet: Hvorfor lese Frantz Fanon i dag? Jeg kan i alle fall tenke meg (minst) ti gode grunner, og vil begrunne dette nedenfor | en |
