Narrativ identitet møter estetikk. En muntlig fortellers arbeid med ungdoms fortellinger

Abstract

Denne studien utforsker en fortellers prosess med både kunstnerisk bearbeidelse og generering av fortellbare fortellinger med ungdom som informanter. Som kunstform er muntlige fortellinger et lite utforsket område. Studien forsøker å si noe om hvordan en forteller må arbeide både for å innhente fortellinger, for å gjøre dem til sine egne og for å møte publikum. Med begrepet narrativ identitet som inngang, er hovedområdet for utforskning hva som er fortellbart og hva som gjør en fortelling fra hverdagslivene våre verdt å videreformidle. Gjennom en kvalitativ undersøkelse, med en praksisledet forskningsmetode er denne kunstneriske forskningen utført. For å innhente fortellinger fra informantene har jeg utviklet et fortellerverksted bestående av ulike øvelser hvor kroppsfenomenologi er sentralt, men også en intervjumetodikk som kombinerer narrative intervjuer og feltsamtaler. Min rolle i flere faser av den praksisledede forskningen har vært deltagende observatør. Gjennom den reflekterende praktiker har jeg bevisst kunnet reflektere både over og i egen praksis. Studien viser at det mest sentrale i fortellingene jeg anser som fortellbare er at de må ha en intensjon, som gjør at de føles verdt å dele med publikum, og denne intensjonen må fortelleren være seg bevisst. Studien har også resultert i en modell for hvordan fortelleren, gjennom lytterresponser og refleksjon, kan videreutvikle en fortelling.

This study explores a storyteller`s work with generating and artistically shaping tellable narratives from adolescents. It attempts to say something about how a storyteller works to generate stories, to make them their own and to meet the audience. With the term narrative identity as an entry, the main field of research is what is tellable and what makes a story from our everyday lives worthwhile to share. This artistic research has been conducted through a qualitative survey, with a practice-led research method. To generate the informant’s stories, I have developed a narrative workshop consisting of different exercises where body phenomenology is central, but also an interview methodology that combines narrative interviews and field discussions. My role in several phases of the practice-led research has been a participant observer. Through the reflective practitioner, I have consciously been able to reflect both over, and in my own practice. The study concludes that most important to tellability is that the stories must have an intention that makes them feel worth sharing, and this intention must be in mind by the storyteller. The study has also resulted in a model that shows how the narrator, through listener response and reflection, can further develop a story.