Helsepersonells kompetansebehov i møte med etniske minoritetspasienter

Abstract

Temaet for denne avhandlingen er helsepersonells kulturelle kompetanse. Hovedhensikten er å undersøke hvilke kompetansebehov helsepersonell har ved pleie og behandling av pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn. Bakgrunnen for studien er at det er en økende andel innbyggere med etnisk minoritetsbakgrunn i Norge, og at det er ventet at den vil fortsette å stige. Dette har ført til at også antallet pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn har økt. I tillegg utgjør migrasjon en helserisiko i seg selv. Dersom innvandrerbefolkningen skal få den samme kvaliteten på helse- og omsorgstjenester som resten av befolkningen, er det behov for ny og utvidet kompetanse hos helsepersonell, ofte kalt kulturell kompetanse. Det er tidligere gjennomført noen studier som har satt søkelys på kulturell kompetanse hos helsepersonell. Et fellestrekk ved dem er imidlertid at de i liten grad vektlegger konkrete temaer som er klinisk relevante i sykehuskonteksten, slik denne avhandlingen gjør. Kulturell kompetanse er derfor på en del områder operasjonalisert mer praktisk-klinisk i denne avhandlingen. Det empiriske materialet er basert på en studie hvor et «mixed methods» design er benyttet. Kvalitative metoder: a) Fokusgruppeintervjuer med sykepleiere fra medisinsk klinikk, flere typer helsepersonell fra psykiatrisk klinikk og profesjonelle tolker rekruttert fra et sykehus i Oslo. b) Dybdeintervjuer med migrantpasienter fra Afrika og Asia. Kvantitativ metode: Surveyundersøkelse av sykepleiere ved medisinsk klinikk og helsepersonell ved psykiatrisk klinikk rekruttert fra det aktuelle sykehuset, samt profesjonelle tolker fra tolketjenesten i Oslo kommune. Avhandlingen består av fire artikler: I artikkel 1 undersøkes hvordan sykepleiere ved medisinsk og psykiatrisk klinikk opplever sin kulturelle kompetanse relatert til pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn. Det er fokus på sykepleiernes generelle kulturelle kompetanse, men også kompetanse knyttet til noen konkrete områder. Kun et mindretall av sykepleierne opplevde å ha tilstrekkelig kulturell kompetanse til å gi etniske minoritetspasienter god omsorg og pleie. Et mindretall rapporterte å ha kunnskaper om andre måter å forstå sykdom og behandling på enn biomedisinsk sykdoms-/behandlingstenkning, og de opplevde det vanskelig å vurdere pasientenes symptomer på grunn av «fremmede» symptomuttrykk. Ved medisinsk klinikk mente flertallet av sykepleierne at det er vanskelig å vurdere smerter hos minoritetspasienter, og over halvparten ved psykiatrisk klinikk fant at pasienters somatisering kan vanskeliggjøre diagnostisering og gjøre at somatiske symptomer blir oversett. Analysene tyder ikke på at antall års arbeidserfaring påvirker personalets opplevelse av kompetanse. Majoriteten av sykepleierne rapporterte at det ikke gis internundervisning ved sykehuset om pasienter med forskjellig etnisk, kulturell eller religiøs bakgrunn, og bare et mindretall opplevde å ha noen å spørre om råd relatert til temaet. I den andre artikkelen er søkelyset på hvordan helsepersonell og tolker oppfatter sin kulturelle kompetanse, hverandres roller og gjensidige samarbeid. Årsaker til utfordringer i samarbeidet er blant annet helsepersonells manglende kunnskap om andre sykdoms- og behandlingsfilosofier enn vestlig biomedisin, pasientens frykt for at tolken ikke overholder taushetsplikten og situasjoner der tolk og pasient tilhører ulike klaner eller har vært fiender under krig i hjemlandet. Dessuten viser funnene at helsepersonellet kan oppleve det vanskelig å kommunisere gjennom tolk, fordi enkelte tolker ikke oversetter alt som blir sagt eller ikke oppklarer misforståelser i samtalen. I artikkelen argumenteres det for at tolkene skal ha en rolle som kulturtolker i tillegg til språklige tolker. Fordeler og ulemper ved dette diskuteres nærmere i kappen. I artikkel 3 undersøkes hvordan etniske minoritetspasienter med asiatisk eller afrikansk opprinnelse opplever pleien og behandlingen de får ved et sykehus i Norge, og hva som skaper mistillit i møte med etnisk norsk helsepersonell. Funnene viser hvordan ulike verdier, oppfatninger, forventninger og ulik atferd og uttrykksform hos pasienter og helsepersonell kan skape mistillit. Det kan oppstå fordi helsepersonell ofte har en mindre autoritær atferd og bruker lengre tid på å begynne med behandling enn pasientene er vant til fra sitt hjemland. Mistillit kan også skapes dersom helsepersonell informerer pasienten direkte om diagnose og prognose, noe som er uvanlig i en del andre samfunn. Enkelte av pasientene satte imidlertid pris på direkte informasjon. Forventning om eller opplevelse av diskriminering fra helsepersonell skaper også mistillit. Funnene viser at situasjoner som skaper tillit for én pasient, kan skape mistillit for en annen. I artikkelen knyttes mistillit til begrepet «othering», for å beskrive hvordan helsepersonells og pasienters syn på hverandre som «den / de andre» kan skape mistillit. I den fjerde artikkelen undersøkes hvordan sykepleiere vurderer sin kunnskap om muslimske pasienters religiøse, kulturelle og individuelle kostholdsbehov og hvilke behov muslimske pasienter selv beskriver. Flertallet av sykepleierne mente at de har kunnskap om hva som er lov og forbudt for muslimer å spise, og at pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn tilbys mat tilpasset deres tro og kultur. I lys av pasientenes erfaringer må denne kunnskapen sies å være av generell karakter. Noen av pasientene fulgte islamske retningslinjer strengt, og lot mer eller mindre være å spise maten de ble servert i frykt for at den ikke var «halal». For andre var dette mindre viktig. Alle pasientene fant sykehusmaten ensformig og med lite smak. Resultatene viser at helsepersonell har behov for kulturell kompetanse som en del av deres profesjonelle kompetanse, og at det er viktig at den er relatert til konkrete praksisnære områder. Avhandlingen bidrar dermed med kunnskap til sykepleie-/helsevitenskap. I tillegg trekker studien veksler på generell teori om profesjonalisme og profesjonell kompetanse, som også kan ses som et bidrag til helsevitenskap/sykepleieteori. Samtidig er utfordringer og dilemmaer profesjonsutøvere kan oppleve i møte med flerkulturalitet i liten grad tidligere tematisert i profesjonsteori, spesielt ikke relatert til konkrete områder der profesjonsutøvere har behov for kompetanse.

Norway is home to a growing number of people from ethnic minority backgrounds, a trend which is expected to continue and which corresponds to a growing number of immigrant patients entering the Norwegian healthcare system. In addition, it is known that migration leads to health risk. The main purpose of this thesis is to study the cultural competence of health professionals and what competence they need to care for patients from ethnic minority backgrounds. To ensure equity in the healthcare services offered, healthcare personnel need to broaden their competency and become culturally competent. Some previous studies have focused on cultural competency in healthcare personnel. However, only a few of these studies have discussed specific topics relevant in a hospital context. In this thesis, cultural competency is operationalised in a more practice-clinical way regarding certain clinical care areas. The empirical results are based on a study with a mixed methods design. Qualitative methods: a) Focus group interviews with medical unit nurses and psychiatric unit healthcare personnel, as well as professional interpreters recruited from a hospital in Oslo, the capital of Norway. b) In-depth interviews with immigrant patients from Africa and Asia. Quantitative method: A questionnaire completed by nurses working in the medical unit and a mixed group of healthcare personnel from the psychiatric unit in the hospital in question, as well as professional interpreters from the Oslo municipal interpreter service. This thesis consists of four articles: Article 1 examines how nurses in the medical and psychiatric units assess their own cultural competence with regard to ethnic minority patients. The focus is on the nurses’ general cultural competence, but competency in specific areas of care is also discussed. Only a few of the nurses in the two units felt themselves to be adequately culturally competent to offer good nursing care to patients from ethnic minority backgrounds. Few of them reported themselves to be knowledgeable about philosophies of illness and treatment other than biomedicine, and many referred to the difficulty of assessing unfamiliar ways of expressing symptoms. The majority of the nurses in the medical unit found it hard to assess pain in minority patients, and more than 50% of those in the psychiatric unit found that patients’ somatisation may make diagnosing difficult and may cause somatic symptoms to be overlooked. Years of work experience made no difference in the nurses’ assessment of their own competence, according to the analysis. The majority of the nurses reported that no in-service education had been offered regarding patients with different ethnic, cultural or religious backgrounds, and only a few nurses felt that they had someone to ask for advice regarding immigrant patients. How healthcare personnel and interpreters assess their own cultural competency, each other’s roles and reciprocal collaboration is the subject in article 2. Collaboration may be complicated by the healthcare professionals’ lack of knowledge about illness and treatment philosophies other than Western biomedicine, the patients’ worry that interpreters will not maintain their professional secrecy, and situations in which the interpreter and the patient hail from different clans or from groups that were enemies in wartime in their native country. Healthcare personnel may furthermore find communication through interpreters difficult, as some interpreters do not translate everything that is said or do not clarify misunderstandings during the conversation. The article puts forth the argument that interpreters ought to serve as cultural as well as linguistic interpreters. Advantages and disadvantages concerning this last point are discussed in the introductory section. Article 3 delves into how Asian and African ethnic minority patients experience the care and treatment they are offered in a hospital in Norway and what creates distrust in their encounters with ethnic Norwegian healthcare personnel. The findings in this article show how distrust may arise from differences between patients’ and healthcare professionals’ values, understanding, expectations, behaviour and ways of expressing themselves. Distrust may, for instance, be caused by healthcare professionals conducting themselves in a less authoritarian way and taking longer to commence treatment than some immigrant patients would expect. Distrust may also be a response to healthcare personnel informing the patients themselves rather than their family about diagnosis and prognosis, as is the norm in many societies. However, some patients appreciated being informed directly. Also expectations of or having experienced discrimination on the part of healthcare personnel may create distrust. Situations that create trust in one patient may create distrust in another. In the article, distrust is tied to the concept of «othering» to describe how healthcare personnel and patients’ reciprocal perceptions of each other as «the other / others» may create distrust. The focus in article 4 is on how nurses assess their knowledge regarding Muslim patients’ religious, cultural and individual dietary needs and what needs are described by Muslim patients themselves. The majority of the nurses claimed to have adequate knowledge concerning what Muslims may or may not eat, and that ethnic minority patients are offered food that accommodates their cultural background and religious beliefs. In light of the patients’ experiences, however, the nursing staff’s knowledge is rather general in character. While some patients kept strictly to Islamic guidelines and more or less abstained from eating the food they were served, worrying that it was not «halal», others considered this to be less important. All of the interviewed patients found the hospital food monotonous and lacking in flavour. Considered together, the results show that healthcare personnel are in need of cultural competence training as part of their professional competency and that it is important to relate this knowledge to concrete clinical areas. With that, this thesis contributes with knowledge to the fields of nursing and health sciences. It also makes use of general theories of professionalism and professional competency and has applications related to the challenges and dilemmas that professionals in many fields may experience related to multiculturalism.