The Perpetrator Confesses A study of Confessional Processes in Documentary Film, and how they might contribute to Peace and Reconciliation
Master thesis
Published version

Åpne
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/10642/4666Utgivelsesdato
2016Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
The
last
years
have
seen
a
shift
in
documentary
film
from
the
victims,
to
a
greater
attention
to
perpetrators
of
Crimes
against
Humanity.
Little
research
has
been
done
however,
on
the
potential
of
giving
substantial
attention
to
perpetrators.
In
this
paper
I
explore
how
these
types
of
films
might
contribute
to
confessional
processes,
and
subsequently
reconciliation
and
peace.
I
have
conducted
a
qualitative
study
of
three
relevant
films
with
emphasis
on
the
narrative
analysis
and
hermeneutics.
My
study
shows
that
all
three
films
generally
lead
to
confessions
of
partial
remorse,
as
well
as
a
high
degree
of
disclosure.
I
argue
that
perpetrators
might
be
motivated
to
confess,
based
on
the
relationships
they
develop
with
directors.
I
also
propose
that
the
use
of
re-‐enactments
might
facilitate
confessional
processes,
as
they
seem
to
trigger
psychological
and
emotional
experiences,
as
well
as
bodily
memory.
Finally,
narrative
might
play
a
crucial
role
in
convincing
audiences
that
the
confessions
elicited
are
sincere
and
authentic,
and
even
more
importantly,
that
perpetrators
are
human
beings
and
not
monsters.
Though
the
perpetrator´s
view
might
be
both
controversial
and
ethically
challenging,
my
study
suggest
that
focus
on
the
perpetrator
in
documentaries
might
still
prove
valuable
as
they
lead
to
confessional
processes
that
seem
effective
in
promoting
peace
and
reconciliation. Der
fokuset
i
dokumentarfilmer
tidligere
var
på
ofrene,
har
vi
i
de
senere
år
sett
en
utvikling
der
større
oppmerksomhet
vies
til
gjerningsmenn
som
har
forbrutt
seg
mot
menneskeheten.
Det
har
imidlertid
blitt
gjort
lite
forskning
på
virkningene
av
å
gi
betydelig
oppmerksomhet
til
gjerningsmennene.
I
denne
oppgaven
utforsker
jeg
hvordan
denne
type
filmer
kan
bidra
til
tilståelsesprosesser
og
dermed
også
forsoning
og
fred.
Jeg
har
utført
kvalitative
studier
av
tre
relevante
filmer
med
vektlegging
på
narrativ
analyse
og
hermeneutikk.
Studiene
mine
viser
at
alle
tre
filmer
førte
til
tilståelser
karakterisert
av
delvis
anger,
og
en
høy
grad
av
åpenhet.
Jeg
argumenterer
for
at
gjerningsmenn
kan
være
motivert
til
å
tilstå,
med
bakgrunn
i
forholdet
de
utvikler
til
filmregissøren.
Jeg
foreslår
også
at
bruken
av
rekonstruksjoner
kan
tilrettelegge
for
en
tilståelsesprosess
ettersom
den
virker
i
stand
til
å
utløse
psykologiske
og
følelsesmessige
erfaringer,
og
også
fysisk
minne.
Til
slutt,
kan
narrativet
spille
en
viktig
rolle
i
å
overbevise
publikum
at
tilståelsen
er
oppriktig
og
ekte
og
enda
viktigere,
at
gjerningsmennene
er
mennesker,
ikke
monstre.
Selv
om
det
kan
være
både
kontroversielt
og
etisk
utfordrende
å
gi
betydelig
plass
til
gjerningsmannen,
antyder
studiet
mitt
at
fokuset
på
gjerningsmannen
i
dokumentarer
likevel
kan
være
verdifullt
fordi
det
leder
til
tilståelsesprosesser
som
virker
særlig
egnet
til
å
fremme
fred
og
forsoning.
Beskrivelse
Master i journalistikk