The Perpetrator Confesses A study of Confessional Processes in Documentary Film, and how they might contribute to Peace and Reconciliation

Abstract

The last years have seen a shift in documentary film from the victims, to a greater attention to perpetrators of Crimes against Humanity. Little research has been done however, on the potential of giving substantial attention to perpetrators. In this paper I explore how these types of films might contribute to confessional processes, and subsequently reconciliation and peace. I have conducted a qualitative study of three relevant films with emphasis on the narrative analysis and hermeneutics. My study shows that all three films generally lead to confessions of partial remorse, as well as a high degree of disclosure. I argue that perpetrators might be motivated to confess, based on the relationships they develop with directors. I also propose that the use of re-­‐enactments might facilitate confessional processes, as they seem to trigger psychological and emotional experiences, as well as bodily memory. Finally, narrative might play a crucial role in convincing audiences that the confessions elicited are sincere and authentic, and even more importantly, that perpetrators are human beings and not monsters. Though the perpetrator´s view might be both controversial and ethically challenging, my study suggest that focus on the perpetrator in documentaries might still prove valuable as they lead to confessional processes that seem effective in promoting peace and reconciliation.

Der fokuset i dokumentarfilmer tidligere var på ofrene, har vi i de senere år sett en utvikling der større oppmerksomhet vies til gjerningsmenn som har forbrutt seg mot menneskeheten. Det har imidlertid blitt gjort lite forskning på virkningene av å gi betydelig oppmerksomhet til gjerningsmennene. I denne oppgaven utforsker jeg hvordan denne type filmer kan bidra til tilståelsesprosesser og dermed også forsoning og fred. Jeg har utført kvalitative studier av tre relevante filmer med vektlegging på narrativ analyse og hermeneutikk. Studiene mine viser at alle tre filmer førte til tilståelser karakterisert av delvis anger, og en høy grad av åpenhet. Jeg argumenterer for at gjerningsmenn kan være motivert til å tilstå, med bakgrunn i forholdet de utvikler til filmregissøren. Jeg foreslår også at bruken av rekonstruksjoner kan tilrettelegge for en tilståelsesprosess ettersom den virker i stand til å utløse psykologiske og følelsesmessige erfaringer, og også fysisk minne. Til slutt, kan narrativet spille en viktig rolle i å overbevise publikum at tilståelsen er oppriktig og ekte og enda viktigere, at gjerningsmennene er mennesker, ikke monstre. Selv om det kan være både kontroversielt og etisk utfordrende å gi betydelig plass til gjerningsmannen, antyder studiet mitt at fokuset på gjerningsmannen i dokumentarer likevel kan være verdifullt fordi det leder til tilståelsesprosesser som virker særlig egnet til å fremme fred og forsoning.