Gender in physiotherapy education. A study of gender performance among physiotherapy students and changes in the significance of gender

Abstract

I denne avhandlingen studerer jeg hvordan kjønn får betydning i fysioterapeututdanning. Mer konkret utforsker jeg hvordan fysioterapeutstudenter gjør kjønn og hvilke forandringer som finner sted når det gjelder betydningen av kjønn i dagens fysioterapeututdanning. Historiske og kulturelle utforminger av fysioterapi som profesjon og utdanning utgjør en viktig kontekst for analysene i avhandlingen. Det er generelt lite kunnskap om betydningen av kjønn i fysioterapi utdanning både internasjonalt og nasjonalt og tidligere studier har benyttet spørreundersøkelser og digital historiefortelling som datainnsamlingsmetode. Det empiriske materialet i denne avhandlingen er basert på feltarbeid i ferdighetstrening i første året i en norsk fysioterapeututdanning og intervju med studenter som deltok i ferdighetstreningsklassene. Teoretisk bygger avhandlingen på kjønn som performativet. Artiklene i avhandlingen benytter ulike kjønnsteoretiske bidrag og samlet sett muliggjør det oppbyggingen av en kompleks analyse for utforskning av hvordan kjønn får betydning i moderne fysioterapeututdanning. I den første artikkelen utforsker jeg den kjønnede betydningen av sportslighet i form av hvordan studentene vurderer seg selv og hverandre som egnede fysioterapeutstudenter. Funnene viser hvordan studentene deler sportslighet som en felles verdi som forener dem som fysioterapeutstudenter. Samspillet mellom den profesjonelle normen av sportslighet og kjønnsnormer resulterer likevel i en ulik posisjonering av studentene innen et hierarki av sportslighet. Hyper-sportslighet og ordinær sportslighet er identifisert som to hoved typologier av sportslighet. Mannlige studenter som besitter hyper-sportslighet er anerkjent som særlig egnede fysioterapeutstudenter og inntar en hegemonisk posisjon i studentmiljøet. Kvinnelige studenter som tilpasser seg hyper-sportslighet har muligheten til å innta en hegemonisk posisjon, men tenderer til å ikke gjøre det. Kvinnelige studenter med et mer ordinært nivå av sportslighet har ingen problemer med å bli anerkjent som egnede fysioterapeutstudenter. Mannlige studenter møter derimot problemer her. I den andre artikkelen undersøker jeg betydningen av kurative-kompetanser og omsorgskompetanser i den profesjonelle treningen av fysioterapeutstudenter. Selv om den historiske vektleggingen av tradisjonell kurativ behandling (cure) ser ut til å bestå, så oppfatter studentene klart omsorg (care) som en viktig del av sin profesjonskompetanse. Funnene peker på et sterkere engasjement for omsorgskompetanser både blant kvinnelige og mannlige fysioterapeutstudenter enn tidligere antatt. Videre er kurative-kompetanser og omsorgskompetanser i ferdighetstreningen sammenvevd så vel som binære/motsatte, noe som særlig illustrerer kompleksiteten av kjønnskodede kompetanser i fysioterapeututdanningen. Studentenes muligheter for å overskride tradisjonelle kjønnsnormer gjennom å gjøre både kurative- kompetanser og omsorgskompetanser vurderes til å være relativt store. I den tredje artikkelen undersøker jeg hvordan kroppslige fremvisninger former kjønn i ferdighetstreningen til fysioterapeutstudenter. De kroppslige fremvisningene i fysioterapiutdanningen representerer lokale felleskap av femininiteter og maskuliniteter. Det lokale felleskapet av maskuliniteter er kjennetegnet ved at de mannlige studentenes atferd ser ut til å være inspirert av trender som den meteroseksuelle mannen og det som kalles sporno hvor hyper-seksualitet er fremtredende. I motsetning til de mannlige studentene, er de kvinnelige studentenes kjennetegnet av en nedtonet seksuell fremvisning, noe som knytter an til en historisk sett dominerende form for femininitet i fysioterapiprofesjonen. Et viktig funn er at i ferdighetstreningen har kvinnelige og mannlige studenter tilgang på det samme repertoaret av handlinger når de praktiserer rollen som fysioterapeut, mens i rollen som pasient kommer det fram en betydningsfull forskjell mellom kvinnelige og mannlige studenter knyttet til måten kropp og seksualitet gjør seg gjeldende. Artikkelen konkluderer med at når det kommer til den fremtredende betydningen som den materielle kroppen har i fysioterapi, så er særlig kvinnelige studenters, men også mannlige studenter muligheter for å overskride kjønnsnormer begrenset, og de kroppslige fremvisningene reproduserer i stor grad heteronormativitet. Empirisk viser funnene i avhandlingen hvordan fysioterapeutstudenter gjør kjønn gjennom sportslighet, gjennom kurative- kompetanser og omsorgskompetanser og gjennom kroppslige fremvisninger. Samlet sett bidrar det til å få frem kompleksitet i betydningen av kjønn innen fysioterapeututdanning. I avhandlingen finner jeg at sportslighet og tradisjonelle kurativekompetanser representerer maskuliniteter som står sterkt i fysioterapi, men i dagens fysioterapeututdanning synes denne posisjonen likevel å være utfordret og til dels forskjøvet. Eksempelvis praktiseres en fysioterapispesifikk omsorgskompetanse som ser ut til å utfordre det tradisjonelle idealet av kurativ- kompetanse. I forlengelsen av dette argumenteres det for at det kurative og det omsorgsrelaterte er en mer sammenflettet kompetanseform i dagens fysioterapeututdanning enn det som tidligere har vært antatt i litteraturen og videre, at dette er noe som kvinnelige og mannlige fysioterapeutstudenter knytter an til på relativt like måter. Disse funnene indikerer en endring av den tradisjonelle betydningen av kjønn i fysioterapi og innebærer at femininitet har fått en mer positivt konnotert betydning. Særlig finner jeg at mannlige studenters gjøren av kjønn trolig representerer et skifte i gjeldene kjønnsnormer, noe som medfører at hva som er gyldige femininiteter og maskuliniteter i fysioterapi er mer flytende enn hva det var tidligere. De komplekse betydningene av kjønn og de mulige sosiale konsekvensene som synliggjøres i avhandlingen gir et viktig kunnskapsbidrag til forståelsen av hva som spesifikt kjennetegner dagens fysioterapeututdanning og hvem som velger seg dit. Avhandlingen gir også et bidrag til den teoretiske debatten om forholdet mellom biologisk og sosialt kjønn i studier av kjønn og utdanning. Samlet sett viser nemlig de tre artiklene hvordan ulike aspekt ved kjønn kan være viktig å se etter i et empirisk felt som helhet. Ved å anvende feltarbeid viser jeg med avhandlingen hvordan det er mulig å få fram mere tause og tatt for gitte dimensjoner når det gjelder hvordan kjønn gjøres og får betydning i et felt. Gjennom det skapes et relevant og viktig kunnskapsbidrag til forskning om kjønn og utdanning. Det argumenteres i avhandlingen for at en performativ forståelse av kjønn i kombinasjon med deltagende observasjon og intervju er en fruktbar tilnærming som kan bidra til en mer finmasket forståelse av når og hvordan kjønn får betydning - kunnskap som ofte har en tendens til å forbli taus og tatt for gitt innen studier av profesjoner og profesjonell praksis.