Generasjonskløfta som forsvant: Et ungdomsbilde i endring

Abstract

Artikkelen tar utgangspunkt i en serie empiriske funn fra Ung i Oslo undersøkelsene (1996, 2006, 2012) som indikerer at ungdom i Norge er blitt mindre opprørske og opposisjonelle og at generasjonskløfta er blitt betydelig mindre. Hva ligger bak ei slik utvikling? Forfatterne retter oppmerksomheten mot noen historiske utviklingstrekk som danner bakgrunn for framveksten av de moderne ungdomssubkulturene og generasjonsmotsetningene slik vi har kjent dem fra etterkrigstida og framover. Disse motsetningene konfronteres med nye empiriske indikasjoner på endringer i ungdoms oppfatninger av «de signifikante andre», der foreldre og nær familie har fått fornya tillit og betydning. Vi argumenterer så for at ei ny og mer elastisk voksenrolle har vokst fram. Til dette bildet hører også at sosialiseringsinstitusjonene har fått en økende innflytelse på barn og unges oppvekst, og at muligheten for kontroll og kontakt generasjonene i mellom også styrkes av den nye digitale teknologien. Ettersom de transnasjonale musikkbaserte ungdomssubkulturene tradisjonelt har fungert som spydspissene i motsetningene og «fremmedheten » mellom generasjonene, gjennomgår vi de tre mest aktuelle av disse for å vurdere om vi her finner tendenser til at også disse subkulturelle uttrykka har blitt mer stuereine og mindre opposisjonelle. Vi konkluderer så med at bildet av ungdom som opprørsk og i konflikt med voksengenerasjonen, i dag ser ut til å måtte vike til fordel for et bilde som impliserer en ny, mer «positiv» og dialogisk relasjon mellom ungdom og voksne.

The article’s point of departure is a series of empirical findings from the large Young in Oslo surveys (1996,2006,2012) that indicate that young people in Norway have become less rebellious and oppositional and that the generation gap has become considerably smaller. What lies behind such a development? The authors direct the attention towards some historical processes behind the emergence of the modern youth cultures and the generation gap as we have known it from the post-war area and further on. This generation gap is then confronted with new empirical indications of changes in young people’s perceptions of their “significant others”, where parents and close family have got a renewed confidence and meaning. We argue that a new and more elastic role for the grown up has developed. In line with this picture we claim that the institutions for socialization have increased their influence upon the processes of growing up, and that the possibilities for control and contact between the generations are also strengthened by the new, digital technology. As the transnational music based youth subcultures traditionally have been considered the spearheads in the opposition and “strangeness” in the relations between the generations, we consider the three most actual among these to judge whether we also here find tendencies for these subcultural expressions to become more “edible” and less oppositional. We then conclude that the image of youth as rebellious and in conflict with the older generation in today’s Norway seems to have to let go for an image which implies a new, more “positive” and dialogical relation between youth and the grown up generation.