Politiets operative lederideal: En kvalitativ studie om rekrutteringsprosesser i ordenspolitiet

Abstract

De siste års rapporter om offentlig forvaltning generelt, og politiet spesielt – og senest med Politianalysen, har avdekket et behov for grunnleggende endringer i holdninger, lederskap og kultur. Det gjelder både i offentlig forvaltning og i politiet. Forskning på lederrekruttering i politiet er et lite omhandlet fagfelt. Det gjør en slik oppgave spennende og interessant sett i lys av de over nevnte behov. Per i dag finnes det ingen krav til hvem som kan bli ledere i politiet, og det er ingen nasjonal plan for utvikling av politiledere. I følge Politianalysen medfører denne mangelen på systematikk at dyktige og talentfulle politifolk som vil-­‐ og bør-­‐ bli ledere, ikke utvikles. Sett i sammenheng med en personlig interesse for rekrutteringsfeltet, samt god kjennskap til og kunnskap om politiet, har jeg utledet følgende problemstilling: ”Hvilken betydning har formelle og uformelle prosesser for utvelgelse av operative politiledere?”. For å besvare problemstillingen har jeg stilt opp ledelses-­‐ og polititeori, med politikultur-­‐ og legitimitet som en sentral del. Jeg har intervjuet syv ordenssjefer ved ordensavsnitt i politidistrikt i Sør-­‐Norge. Blant hovedfunnene fremkommer det at ordenssjefene er suverene i å rekruttere divisjonsledere og forme ordensavsnittene etter eget ønske. Dette uten at en nasjonal eller distriktsplan ligger i bunn. Ansettelsesrådene omgjør i liten grad innstillingene som blir presentert. Politibetjenter som blir ansett for å være personlig egnet plasseres inn i midlertidige stillinger som politiførstebetjenter. Det gir dem et klart fortrinn når stillingene skal formaliseres. Dette medfører, slik blant annet Politianalysen oppsummerer, at andre dyktige og talentfulle politifolk ikke gis muligheten til en karriere som leder. I alle fall ikke i ordenspolitiet. En ytterligere effekt av denne rekrutteringen er blant annet vedlikeholdet av konformiteten i den enkelte avdelingen.

In the recent reports on public administration, and specifically within the police, with “Politianalysen” – an official Norwegian report in concerning the organization of the police, a demand for change has been acknowledged especially within attitudes, leadership and culture. Research on executive recruitment in the police is a field not much debated. In relation to the issues states above, this subject is particularly interesting. Currently, there are no requirements in regards to recruitment of leaders in the police. In addition, a national recruitment plan does not exist. According to “Politianalysen” the lack of a recruitment strategy may lead to underdevelopment of leaders and in worst-­‐case loss of potential leaders. In coherence with a personal interest within the field of executive recruitment, in addition to my knowledge of the police, the following research question is stated: “What is the significance of formal and informal processes in the recruitment of operational police leaders?” In answering this thesis question I have examined executive theory and police theory. Furthermore I have conducted seven in-­‐depth-­‐interviews with police superintendents in the uniformed police, all based in the southern part of Norway. Key findings are strong indications of police superintendents being sovereign in recruiting leaders in their own division, and by doing that shaping their own organization. All this without a national or regional recruitment plan. The Employment Council rarely reverses the list of applicants presented. Lower grade police officers considered suitable as leaders are being placed in temporary positions as police chief inspectors. This gives them a clear advantage when the positions are formally announced. However this leads to, as “Politianalysen” sums up, to potential leaders being cut off at a chance for a career as a leader of a division in the uniformed police. Conformity in the different police divisions are sought after and therefore also preserved through informal processes.