Kunst og kontroll: Norsk teater i endring etter kulturløftet?

Abstract

I 2005 lanserte Stoltenberg II regjeringen Kulturløftet som en del av den rødgrønne regjeringsplattformen Soria-Moria-erklæringen. Én prosent av statsbudsjettet skulle gå til kunst- og kultur innen 2014. I 2005 utgjorde kulturbudsjettet 0,8 prosent (5 milliarder kroner) og i 2014 én prosent av statsbudsjettet (10 milliarder kroner), og løftet om én prosent ble dermed innfridd. Jeg har i denne studien sett på forholdet mellom kunst og kontroll og hvilke mekanismer som har påvirket dette forholdet i og med doblingen av kulturbudsjettet. Oppgaven er organisasjonsteoretisk forankret og utgjør analysegrunnlaget for dataene jeg har samlet gjennom intervjuer av ledere på scenekunstfeltet, og de omliggende offentlige organisasjoner og instanser. Jeg har i tillegg benyttet Kulturdepartementets tilskuddsbrev som analyse- og datagrunnlag for å se på forholdet mellom kunst og kontroll og de endringene som har skjedd i perioden 2005 – 2013. Studien viser at det i kulturløfteperioden har foregått endringer i styringen av teatrene, og at det er ulik forståelse av armlengdes avstandsprinsippet og styringsdialogen mellom Kulturdepartementet og teatrene. Mål- og resultatstyringen har hatt et kvantitativt fokus som har ført til målforskyving. Styringsparameterne har vektlagt effektivisering av organisasjonene på bekostning av teatrenes overordnede samfunnsoppdrag. Dette har ført til mer effektive teatre som tar mindre risiko, både i drift og i kunstproduksjon. Kulturdepartementet har hatt en svak kunnskapstradisjon, men i kulturløfteperioden har denne tiltatt, etter kritikk fra Riksrevisjonen. Dette har gitt utslag i økt fokus på kvalitet og teatrenes samfunnsoppdrag.

In 2005, the Stoltenberg II government introduced “The Culture Promise” (“Kulturløftet”) as a part of the Soria-Moria “coalition declaration“. By 2014, art and culture should make up one percent of the National Budget. In 2005, the cultural budget made up 0.8 percent (5 billion NOK) and in 2014, one percent of the National Budget (10 billion NOK). The commitments of “The Culture Promise” were thereby fulfilled. In this study, I look into the relation between art and control, and the mechanisms that have affected it during the period in which the culture budget has been doubled. The study is based on organizational theory, with the aim of providing an analysis of empirical data collected through interviews with leaders in the performing art sector and in surrounding public organizations. I have also made use of the Ministry of Culture’s “grant letter” (“Tilskuddsbrev”), which forms a part of the empirical data for my analysis, in order to examine the relation between art and control and the changes that have taken place in the period 2005-2013. The study shows that during the targeted period of “The Culture Promise” (“Kulturløftet”) there have been changes in the control mechanisms for theatres and that the understandings of the arm's length principle and “Management Dialogue” (“styringsdialogen”) differ between the Ministry of Culture and the theatres. The principles of management by objectives and results have had a quantitative focus that has led to suboptimization. Control parameters have put emphasis on the efficiency of the organizations instead of the overall public mission of the theatres. This has led to more efficient theatres that take less risk, both in running the theatre and in the art production. The Ministry of Culture has had a weak knowledge tradition, but during the period of the “Culture Promise” it has been strengthened, after being criticised by the Office of the Auditor General of Norway (Riksrevisjonen). This has resulted in more focus on quality and increased awareness of the public mission of the theatres.