| dc.description.abstract | Dette forskningsarbeidet er inspirert av pedagogisk aksjonsforskning, der vi ser kritisk på jazzdansdansens undervisningstradisjoner. Vi erfarer at disse preges av ensidig formidling, og at det er elevenes måloppnåelse framfor læreprosess som står i sentrum. I prosjektet er vi derfor opptatt av elevens opplevelser i læreprosesser. Med opplevelser mener vi mulighetene vi gir elevene i sine læreprosessene i løpet av danseundervisningen.
Å formidle dans er et omfattende tema, vi avgrenser derfor oppgavens fokus til hvordan vi dansepedagoger kan styrke elevens opplevelse og deltagelse i opplæringssituasjoner i jazzdans. Dette ved å utnytte elevens erfaringspreferanser i ulike opplæringsprosesser, og skape større rom for å bevisstgjøre deres refleksjoner i, ved og over handling. Undersøkelsene konsentreres rundt prosessdidaktisk opplæringsfokus, som samtidig kan ivareta jazzdansens særegenhet. Undervisningsstrategier som vektlegger prosessen i opplæringen er mer tidkrevende enn den tradisjonelle formidlingstradisjonen. Noe vi ser er utfordrende, og som kan gå på bekostning av elevens tekniske utvikling.
Prosjektets teoretiske forankring retter seg mot prosessorientert didaktikk, og elevens erfaringer og opplevelser. Vi presenterer jazzdansens opphav og belyser dansens læringstradisjoner i et historisk perspektiv. Blant annet gjennom Jack Cole som sees på som jazzdansens far, og hans formidlingspregede opplæringsform (Kassing & Gayle, 2003). En motsetning til denne opplæringsformen belyser vi gjennom dansepionèren Isadora Duncan (1877-1927) og dansepedagogen og bevegelsesteoretiker Rudolf Laban (1879-1958). For å konkretisere den teoretiske forankringen ytterligere, tar vi for oss John Deweys (1859-1952) erfaringslæring, Donald A. Schøn (1030-1997) refleksjon i og ved handling, Lawrence Stenhouse (1926-1982) prosesstenkning og Etienne Wenger (1952-) praksisfelleskapet. Hensikten er å belyse hvilke forhold vi dansepedagoger må ta hensyn til i vår yrkespraksis, for å fremme elevens læreprosess og mening i jazzdanseundervisning.
Vår studie er av samfunnsvitenskapelig karakter, med et fenomenologisk hermeneutisk vitenskapssyn. Med den hensikt å undersøke informantenes oppfatning ut fra deres ståsted og kunnskap. «Et viktig prinsipp ved samfunnsvitenskap er at den bidrar til å forstå, forkaste og forandre ulike forhold i samfunnet, hvor vi som forskere er deltager i eget forskningsprosjekt» (Grønmo 2004:12).
MAYP5900 Kull 2010 for Trude Haugland og Aina Nordgård
Dokumentasjonen av forskningsarbeidet er inspirert av pedagogisk aksjonsforskningens didaktiske relasjonstenkning, og omhandler planlegging, gjennomføring og vurdering av undersøkelsene (Hiim og Hippe 2001). Tilnærming for innhenting av empiri er kvalitativ, og vi benytter ulike metoder som observasjon, intervju og egne logger. Prosjektets undersøkelser består av tre aksjoner, som blir presentert i kronologisk rekkefølge. Den første undersøkelsen er en jazzdanstime, der vi underviser elever ved en videregående skole, med utgangspunkt i våre erfaringer med formidlingspreget undervisning. Dernest forflytter vi oss til København, hvor vi undersøker to dansepedagogers syn på og bruk av prosessdidaktisk læringsfokus. Dette skjer gjennom observasjon og intervju. Vi avslutter prosjektet med samme elevgruppe som ved første undersøkelse. Her integrerer vi formidlingspregede og prosessdidaktiske opplæringsstrategier i jazzdanstimen, som vi mener kan ivareta jazzdansens særpreg.
Gjennom konkrete eksempler fra informantenes uttalelser, trekker vi frem faktorer de opplever som viktige. Elevinformantene belyser at eksperimentering kan bidra til å fremme deres læringsopplevelse, og gi en reflekterende og meningsfull utvikling. Pedagoginformantene fremhever tid og rom i læreprosessen som viktig, for at læring i prosessorientert fokus skal kunne skje. Her står helheten i elevens bevegelsesforståelse sentralt. En annen faktor alle informantene fremhever er musikk, da den bidrar med å veilede eleven i utførelsen. For eksempel ved at musikken kan underbygge et raskt eller sakte tempo, eller om utførelsen skal være skarp eller myk. Forskningsarbeidet har gjort oss mer bevisst på hva elevens læreprosess omhandler i lys av en prosessdidaktisk strategi. Vi mener dette kan bidra til styrke vår egen yrkespraksis, og vil motivere eleven og skape mening. Dette gjennom deres forståelse av sammenheng rundt helhetlige opplevelser, og læring om og i egen kropp. Vi håper å kunne gi pedagoger i liknende yrker et innblikk i, og kunnskap om, hvordan prosessdidaktiske strategier kan utvikle elevens opplæringsmuligheter i jazzdans. Noe vi ser kan bidra til å styrke pedagogens helhetlig yrkeskompetanse.
Vi ønsker alle lesere, en god lesing! | en_US |
