Minoritetsspråklige elever i spesialundervisning : elevperspektiver

Abstract

Minoritetsspråklige elever er overrepresentert i spesialundervisning. Spesialundervisning er ment å være en spesielt tilpasset opplæring gitt til elever som vurderes å ikke ville ha tilstrekkelig utbytte av ordinær undervisning. Spesialundervisning skal gi elevene økt læringsutbytte med utgangspunkt i en individuelt tilpasset opplæringsplan. Imidlertid møter spesialundervisningen kritikk både på det sosiale og faglige plan. I denne avhandlingen har jeg anlagt et barneperspektiv på spesialundervisning. Jeg anser det som viktig å snakke med primærbrukerne av det pedagogiske tilbudet når man skal forsøke å forstå virkningen av det. Jeg undersøker hvordan fire minoritetsspråklige elever i Osloskolen opplever spesialundervisning. Avhandlingen er en fenomenologisk studie, hvor jeg gjennom kvalitativ observasjon og semi-strukturerte intervjuer, har intervjuet fire elever gjentatte ganger over en periode på tre kvart år. Mine problemstillinger er: I. Hvordan opplever elevene spesialundervisningen og det faglige utbyttet? II. Hvilken betydning tillegges elevenes sosiokulturelle forutsetninger i spesialundervisningen? Resultatene viser at ingen av elevene vet hva spesialundervisning er eller hvorfor de får spesialundervisning. Elevene opplever svakt læringsutbytte og ser spesialundervisningen som lite meningsfull. De opplever det faglige nivået i spesialundervisningen som for lavt. Samtlige savner samarbeid som arbeidsform innenfor spesialundervisningen. Elevene får spesialundervisning i fag de liker godt. De liker ikke å få segregert undervisning og ønsker fortrinnsvis å være i klassen. Spesialundervisningen har en disiplinerende effekt. Resultatene viser at spesialundervisningen tar lite hensyn til elevenes sosiokulturelle forutsetninger; elevenes flerspråklige kompetanse og transnasjonale erfaringer. Dette er i sterk kontrast til sosiokulturell læringsteori og en økologisk metafor for litterasitet, som anlegger et holistisk perspektiv på læring. Å legge til grunn elevenes sosiokulturelle forutsetninger er et viktig premiss for læring og utvikling. Basert på denne studien vil jeg argumentere for at det er behov for å la barns stemmer komme til uttrykk i forskning som gjelder pedagogiske og utdanningsrelaterte avgjørelser, og ta elevene med i avgjørelser som gjelder deres læring og utvikling.

Pupils of minority languages are overrepresented in special education. Special education is intended to be specially designed training, given to students who are considered not to benefit adequately from regular education. Special education is intended to provide students with better learning outcomes based on an individual education plan. However, special education is criticized both at a social and academic level. This thesis applies a child’s perspective on special education. Speaking to the primary users of the educational program is considered important when trying to understand the impact of it. The thesis examines how four pupils of minority languages in Oslo experience special education. The dissertation is a phenomenological study, with qualitative observations and semi-structured interviews with four pupils interviewed repeatedly over a period of nine months. The research questions are: I. How do pupils of minority languages experience special education and its learning outcome? II. Of what importance are the students’ socio-cultural conditions in special education? The results show that none of the students know why they receive special education or what special education is. The pupils experience the academic level in special education to be too low. They perceive this education to lack cooperative learning. The pupils receive special education in subjects that they like. They do not like to be in segregated education and prefer to be in class. Special education has a disciplinary effect. The results show that special education takes little account of the socio-cultural conditions of the pupils, their multilingual skills and transnational experiences. This is in stark contrast to the socio-cultural learning theory and an ecological metaphor for literacy, which adopts a holistic approach to learning, and recognizes the importance of socio-cultural conditions of the pupil for learning and development. Based on this study, I will argue that there is a need for children’s voices to be expressed in research relating to educational decisions, and to take account of their point of view in decisions regarding their learning and development.