| dc.description.abstract | Hvilket forhold har ungdomsskoleelever til den litteraturen de leser i norskfagets lærebøker? Hvordan fungerer lærebøkene, og hvilke didaktiske utfordringer har lærerne som skal formidle læreboklitteraturen til elevene på ungdomstrinnet? Denne artikkelen søker å belyse disse spørsmålene med utgangspunkt i en liten leseundersøkelse fra en ungdomsskole i Oslo – supplert med data fra to svenske og en norsk avhandling (Olin-Scheller, 2006; Penne, 2006; Schüllerqvist, 2008). Leseundersøkelsen som ble foretatt på en ungdomsskole i Oslo,1 ble til i samarbeid med norsklærerne. De ville gjerne vite mer om elevenes forhold til læreboklitteraturen. Et spørreskjema ble utviklet – med god plass for utfyllende kommentarer. 165 elever (fordelt på fire klasser på 10. trinn og to på 9. trinn) svarte på spørreskjemaet. Elevene ble først spurt om hva de husket best av litteratur fra lærebøkene i norsk, deretter hva de husket best av fritidslesing. Verbet «huske» var vektlagt. Elevene ble ikke spurt om hva de «likte». Dette er en viktig didaktisk markering. Elever leser ikke læreboktekster for å underholdes. De leser dem i en eller annen læringskontekst. Den som husker noe fra læreboka, har sannsynligvis et metaforhold til opplevelsen – et minimumskrav for læring (Gee, 2003; Olson, 1994). Det viser seg også at de (relativt få) som husker noe, husker nokså konkret hva de lærte, eller at de skulle lære noe med utgangspunkt i den litterære teksten. En annen grunn til at noe huskes i slike undersøkelser, er at elevene har lest det de husker, relativt kort tid før. En del svar er derfor basert på ferske leseerfaringer. | en_US |
