| dc.description.abstract | Oppgaven drøfter litteraturens rolle i norskfaget, med utgangspunkt i en dokumentanalyse av fem læreverk for ungdomstrinnet, skrevet etter Kunnskapsløftet 2006. Med hovedforankring i litteraturdidaktisk resepsjonsteori, undersøkes tekstantologienes litteraturutvalg, samt medfølgende oppgavesett til to av tekstene.
I oppgavens første del drøftes læreverkenes litterære tekstutvalg. Utvalget er først og fremst analysert gjennom å avdekke tekstantologienes kjernepensum, som jeg har valgt å kalle skolekanon. Her blir alle skjønnlitterære tekster talt opp, og med utgangspunkt i frekvensen på tekstene og forfatterne som opptrer hyppigst, utledes det én liste kanontekster og én liste kanonforfattere. Listenes innhold blir så drøftet ut fra både didaktiske og kulturelle innfallsvinkler. Skolekanon knyttes først og fremst til ungdomsleserens preferanser og behov, men analysen berører også skolekanons historiske utvikling, samt forholdet til den allmenne kanon. Jeg bruker tidligere læreplan for grunnskolen L97, og Bente Aamotsbakkens kanonutledning i videregående fra 2003, som sammenligningsgrunnlag for skolekanons utvikling.
I siste del av oppgaven, blir oppgavesettene til to av antologienes kanontekster analysert. Her tas det utgangspunkt i eksisterende teori om oppgaveanalyse, men analysene knyttes også til teorigrunnlaget og funnene redegjort for tidligere i oppgaven.
Hovedfunnet når det gjelder tekstutvalget, er at skolekanon ikke er noen statisk størrelse, men endres og tilpasses skolepolitiske tendenser og litteraturdidaktiske strømninger. I en skole som har blitt mer elevorientert, ligger det litterære utvalget nå nærmere elevenes egen verden, enn det har gjort tidligere. Når det gjelder litteraturoppgavene finner jeg at disse derimot ikke endrer seg. Det viktigste funnet i denne analysen, er at oppgavene i liten grad evner å bidra til den litterære kompetansen didaktisk teori ønsker å fremme hos elever. | nob |
