Når unntaket blir en del av regelen

Abstract

I Norge i dag jobber omlag 9 prosent av de sysselsatte i midlertidige stillinger. I andre land i Europa er dette tallet mye høyere. Norge regnes som et land med relativt sterkt stillingsvern for både fast og midlertidig ansatte. Hovedproblemstillingen for dette arbeidet har vært om det å øke adgangen til å ansette midlertidig vil innebære en styrking eller en svekkelse av individers og gruppers arbeidslivs­tilknytning. Denne kunnskapsoversikten gjennomgår bidrag som belyser denne problemstillingen fra både norsk og internasjonal forskning. Rapportens selvstendige bidrag er å sortere i det eksi­ste­rende kunnskaps­grunnlaget på den ene siden, og å åpne og løfte dagens debatt om midler­tidighet i Norge på den andre. For å tilnærme oss problemstillingen og å sortere i forskningslitteraturen har vi operert med to hovedperspektiver; integreringsperspektivet på den ene siden, og innelåsningsperspektivet på den andre. Innenfor begge perspektivene trekkes det frem ulike mekanismer. Innenfor integreringspers­pektivet finner vi springbrettmekanismen og teorier om at midlertidige an­settelser fungerer som en inn­gangs­port eller bro inn i arbeidslivet, samt screening­mekanismen. Innenfor innelåsnings­perspektivet er segmenteringsteori den dominerende tilnærmingen, men vi har også trukket frem signaleffekten og svingdørs­effekten. Når det gjelder disse ulike tilnærmingene til overganger inn og ut av, samt innad i, arbeids­markedet finnes det ikke i forskningslitteraturen tegn på noen entydig effekt av midler­tidighet. Midlertidighet som fenomen er tvert imot komplekst.