| dc.description.abstract | I Norge, er koordinator i kommunen et viktig virkemiddel for å sikre koordinerte og helhetlige tjenester til barn med sammensatte behov. Til tross for sterke politiske føringer, fungerer ikke ordningen slik den er tenkt. Forskning viser at familier med barn med funksjonshemninger må få bedre hjelp (NOU, 2023:13 ; Riksrevisjonen, 2021). Det finnes lite forskning som sier noe om koordinatorenes erfaringer med rollen. Jeg har i denne studien som mål å bidra med innsikt i informantenes erfaringer med rollen, og kunnskap om hvordan betingelser for kan påvirke utøvelsen av rollen. Problemstillingen er: Hvordan opplever koordinatorene betingelsene for å utøve koordinatorrollen?
Dette er en kvalitativ studie og den baserer seg på seks fokusgruppeintervjuer, med totalt 26 deltagere. Informantene er ansatte i ulike kommuner og har koordinatoransvar for familier med barn med funksjonshemninger. Det er brukt tematisk analyse som verktøy for å analysere datamaterialet som resulterte i fire temaer: Ikke min egentlige jobb, manglende anerkjennelse, koordinatorrollen - et individuelt ansvar og strategier i møte med systemet, fight-or-flight. Jeg har brukt aktuell forskning og i hovedsak teori om bakkebyråkrati for å diskutere funnene.
Til tross for at koordinatorordningen har eksistert i over 20 år, fremstår den fortsatt som diffus og det er usikkert hvor godt den fungerer. Et av mine overordnede funn er at hvordan koordinatorene beskriver den ideelle rollen, ikke stemmer overens med opplevelsen de har i praksis. Koordinatorenes erfaringer peker på at betingelsene for rollen i ulik grad er til stede, for at de skal kunne sikre likeverdige og koordinerte tjenester. Jeg finner at hvordan rollen gjøres, er opp til den enkelte. En konsekvens vil kunne være at koordinatorrollen ikke utøves slik det er politisk bestemt, og at familiene får ulik hjelp. Resultatene viser at koordinatorene mangler eierskap i rollen, anerkjennelse på individ og systemnivå, at det er en ensom rolle. | en_US |
