Sykehussosionomens praksis ved akutt og kritisk sykdom hos barn og unge – begrunnelser, grensearbeid og kompetanser

Abstract

Sykehussosionomen vil utgjøre en del av tverrprofesjonelt samarbeid rundt den enkelte pasient basert på en biopsykososial forståelse. Sykehussosionomer jobber innenfor en kontekst der akutte og kritiske medisinske problemstillinger utgjør hovedmandatet og må håndteres fortløpende. Arbeidskonteksten krever forståelse for den medisinske situasjonen og evne til å tilpasse og aktualisere perspektiver og kunnskap som kan bidra til å styrke den helhetlige behandlingen. I dette samarbeidet har sykehussosionomene et særlig ansvar for å fremheve samspillet mellom helse og sosiale og psykososiale faktorer. En slik rolle vil kreve artikulering av kunnskap og praksis begrunnet ut fra sosialt arbeids kunnskapsbase. Selv om sykehussosionomens ansvarsområde og arbeidsoppgaver kan oppfattes som en stabil ordning, vil forhold både på samfunnsnivå og på arbeidsplassen få betydning for den retningen yrkesgruppen utvikler seg i. Denne avhandlingen retter oppmerksomhet mot jurisdiksjonelle prosesser som foregår på arbeidsplassen. Ved å studere sykehussosionomers praksisutøvelse i akuttfasen ved kritisk sykdom hos barn og unge har dette blitt undersøkt ut fra ulike perspektiver på bakgrunn av følgende problemstillinger: 1) Hvordan begrunner sykehussosionomer sin praksis? 2) Hvordan posisjonerer de seg i det tverrprofesjonelle samarbeidet? 3) Hvordan artikulerer de sin kompetanse? Studien bygger på data fra semistrukturerte individuelle intervju med 19 sykehussosionomer tilknyttet barne- og ungdomsavdelinger på 12 somatiske sykehus i Norge. Avhandlingen består av tre artikler som på ulike måter undersøker sykehussosionomenes jurisdiksjonelle arbeid. I den første artikkelen stilles spørsmålet: Hvordan forstår sykehussosionomene behovene til foreldre, og hvordan møter de disse behovene på måter som kan styrke foreldrenes helsekompetanse? Artikkelen tar utgangspunkt i beskrivelser av behov, intervensjoner og begrunnelser for praksis og knytter dette opp mot et helsekompetanseperspektiv. Den andre artikkelen tar utgangspunkt i spørsmålet: Hvilke typer grensearbeid gjør sykehussosionomer, og hvilke strategier bruker de? Her benyttes grensearbeid som et analytisk begrep for å utforske hvordan sykehussosionomene posisjonerer seg i det tverrprofesjonelle samarbeidet. I den tredje artikkelen stilles spørsmålet Hvilke brobyggingskompetanser bruker de i sin profesjonelle praksis? I denne artikkelen utforskes kompetanser som er sentrale for å bygge bro mellom personer, organisasjoner og ulike perspektiv. Avhandlingens funn knyttet til sykehussosionomens begrunnelser for praksis kan oppsummeres i deres ønske om å styrke foreldrenes opplevelse av oversikt, forutsigbarhet og kontroll. Begrunnet ut fra kunnskap om ulike behov i en akuttsituasjon, om velferdssystemet og om ulike medisinske forhold, søker de å styrke foreldrenes helsekompetanse gjennom informasjon og veiledning, identifisering av behov for medisinsk informasjon, ivaretagelse av emosjonelle behov og bygge bro mellom personer og perspektiver. Når det gjelder posisjonering i tverrprofesjonelt samarbeid peker funnene på to hovedstrategier hos sykehussosionomene. På den ene siden ønsker de å fremstå som noe distinkt annet enn nærliggende yrkesgrupper. Posisjoneringen kan foregå gjennom å fremme sosialfaglige perspektiver, som forholdet mellom livsbetingelser og helse, eller markere grenser for egen yrkesutøvelse. Samtidig søker sykehussosionomene tverrprofesjonelt samarbeid ved å bygge relasjoner og gjennom å legge mindre vekt på de jurisdiksjonelle grensene. Funnene peker på en tendens til å imøtekomme andres behov fremfor å fremheve egen posisjon der disse hensynene kommer i konflikt. Funnene knyttet til artikulering av kompetanse viser kompetanser som på ulike måter kan relateres til persontilpasset praksis, evnen til å ta andres perspektiv og bygge bro mellom ulike interesser og perspektiver. Kompetansene, som kan inndeles i kognitive, sosiale og emosjonelle kompetanser, påvirker hverandre gjensidig. Disse kompetansene kommer til uttrykk både i forberedelsesfasen og i møte med familie og samarbeidsparter. Avhandlingens funn fremhever aktuelle tverrprofesjonelle interaksjonsmekanismer og kompetanser, og understreker betydningen av å inkludere politisk initierte samfunnsoppdrag som del av praksisbegrunnelser. På et overordnet nivå kan avhandlingens funn forstås som bidrag til å styrke sykehussosionomers legitimering av praksis, posisjon og kompetanse som vil ha betydning for jurisdiksjonelle prosesser. Økt kunnskap om disse ulike aspektene vil kunne styrke yrkesgruppens mulighet til å påvirke yrkesgruppens profesjonalisering innenfra ved å ta aktivt del i jurisdiksjonelle prosesser både på arbeidsplassen og på samfunnsnivå. Det vil igjen kunne ha innvirkning på profesjonaliseringsprosesser utenfra.

Grounded in a bio-psycho-social perspective, hospital social workers (HSW) will be part of interprofessional collaboration when helping patients. HSW work in a context in which acute and critical medical issues form the main mandate and must be dealt with continuously. The working context requires an understanding of a medical situation and the ability to adapt and apply current perspectives and knowledge that can help strengthen overall treatment. As part of this collaboration, HSW have a particular responsibility for promoting the interaction between health and social and psychosocial factors. This role requires the articulation of knowledge and practices based on the social work knowledge base. Although the area of responsibility and work tasks of HSW can be perceived as a stable arrangement, conditions at the societal level and in the workplace will have an impact on the direction in which the profession develops. This doctoral thesis draws attention to jurisdictional processes that take place in the workplace by studying the practice of HSW in the acute phase of critical illness in children and young people. This has been explored from various perspectives based on the following questions: 1) How do HSW justify their practice? 2) How do they position themselves in interprofessional collaboration? 3) How do they articulate their competencies? This study is based on data from semi-structured individual interviews with 19 HSW associated with children’s and youth wards at 12 somatic hospitals in Norway. The thesis consists of three articles that explore the jurisdictional work of hospital social workers in different ways. In the first article, we ask: 1) How do HSW in acute paediatric care understand parents’ needs? and 2) How do they describe their contribution to these needs in ways that might strengthen parental health literacy? Based on descriptions of needs, interventions and reasonings of practices, the article links this to a health literacy perspective. In the second article, we ask: What types of boundary work do HSW perform, and what means or strategies do they employ? Boundary work is used as an analytic concept to explore how HSW position themselves in interprofessional collaboration. In the third article, we ask: What boundary-spanning competencies do HSW use in their professional practice? In this article, we explore competencies that are central to building bridges between people, organizations and different perspectives. The findings of this thesis regarding justification for practice of HSW can be summarized by their desire to strengthen parents’ experiences of overviews, predictabilities and controls. Based on knowledge about different needs in an acute situation, the welfare system and different medical issues, HSW seek to strengthen parental health literacy through information and guidance, identification of needs for medical information, taking care of emotional needs and building bridges between people and perspectives. Regarding positioning within interprofessional collaboration, the findings point to two main strategies adopted by HSW. They want to appear as something distinct and different from other occupational groups. Positioning can take place by promoting social work perspectives, such as the relationship between living conditions and health, or by marking the boundaries of their own professional practices. At the same time, HSW seek interprofessional collaboration by building relationships and placing less emphasis on jurisdictional boundaries. The findings point to a tendency to meet the needs of others rather than emphasize their own positions where these considerations come into conflict. The findings related to the articulation of competence show competences that can be related in various ways to personalized practice and the ability to take the perspective of others and build bridges between different interests and perspectives. The competences, which can be divided into cognitive, social and emotional, mutually influence each other. These competencies are applied when preparing for encounters and in encounters with families and other professionals. Finally, the findings of this thesis highlight current interprofessional interaction mechanisms and competencies and underline the importance of including politically initiated social missions as part of practice justifications. Overall, the findings can be understood as a contribution to strengthening the legitimization of the practices, positions and competences of HSW, which will have significance for jurisdictional processes. Increased knowledge of these various aspects will help strengthen an occupational group’s opportunity to influence its professionalization from within by taking an active part in jurisdictional processes at the workplace and societal levels. In turn, this could have an impact on professionalization from above.