| dc.description.abstract | ema for denne oppgaven er å utforske hvilken problemforståelse som blir synlige i de politiske dokumentene vedrørende institusjonsomsorgen, og hvilken betydning denne problemforståelsen har for institusjonstilbudet til barn under 12 år.
Med bakgrunn i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir, 2022) sin henvisning til en vridning i tiltaksbruken hvor særlig de yngste barna helst skal plasseres i fosterhjem eller i spesialiserte familiehjem, ønsket jeg å se nærme på årsakene bak dette da det ikke fremgår noen videre forklaringer til hvorfor det er slik. Dette er et tema som jeg med utgangspunkt i min fagbakgrunn og -erfaring opplever at det prates lite om. Derfor ønsket jeg å se nærmere på tema.
Ved hjelp av en tematisk analyse av to sentrale rapporter som er bestilt av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir): «God omsorg i barnevernsinstitusjoner» (NOVA Rapport 12/17) og «Gode barnevernsinstitusjoner: en systematisk kartleggingsoversikt» (FHI, 2020), søker jeg å belyse hvordan det skrives om god omsorg for de yngste barna som er under barnevernets omsorg, og spesielt hva de kommuniserer om omsorg under plassering i institusjon for denne gruppen. Rapportene sier noe om hvordan man ser på omsorg i dagens samfunn, som igjen er med å påvirke selve institusjonstilbudet. Jeg kommer til å analysere oppgavens funn ved hjelp av Carol Bacchis WPR-modell.
Ved bruk av kvalitativ metode, nærmere bestemt en tematisk analyse, valgte jeg å gjennomføre en tekstanalyse for å se nærmere på oppgavens tema. Jeg startet med rekruttering av tekster ved hjelp av en rekke søkebaser, så valgte jeg ut tekstene jeg ønsket å analysere, for så å starte systematisk med gjennomlesning av tekstene. Jeg nærleste utdrag av rapportene, og supplerte dette ved en generell gjennomlesning av rapportene i sin helhet. Jeg avsluttet med å systematisere empirien, før jeg presenterte mine funn i tekstform ved bruk av WPR-modellens oppbygning.
Analysen viser at institusjonsplasseringer skal bli sett på som «siste utvei». Dette er begrunnet i at i mye av den forskningen som ser på hvordan barnevernsbarna får det i voksenlivet, kommer de unge med institusjonserfaringer dårligst ut. Denne kunnskapen anvendes ofte til å avskrive institusjonstiltaket som sådan. Analysen viser at familien blir sett på som det naturgitte, det tatt-for-gitte, og dette blir igjen førende på hvordan samfunnet ser på institusjonsomsorg. De yngste barna fremstår som en nærmest usynlig brukergruppe som i liten grad prates om, og inkluderes i rapportene. | en_US |
