| dc.description.abstract | Blant både forskere og praktikere har evidensbasert praksis vært et omdiskutert tema. Studien søker å undersøke en rekke forhold som kan ha en betydning i profesjonsutøveres møte med barn og ungdom, slik som barn og unge sin medvirkning, kontekst, praktikerens skjønn og metodens betydning for praksisutførelsen. Å gjennomføre en studie som ser nærmere på beskrivelser og begrunnelser av praksis kan gi et innblikk i profesjonsutøveres forståelser av praksis og hvilke hensyn praktikeren tar i møtet med klienten.
Oppgaven tar på bakgrunn av dette utgangspunkt i problemstillingen: Hvordan beskriver og begrunner profesjonsutøvere i psykisk helsevern for barn og unge sin praksis av evidensbaserte metoder?
Som en del av studien har jeg gjennomført to fokusgruppeintervjuer med grupper av terapeuter som jobber med den evidensbaserte metoden dialektisk atferdsterapi (DBT). Det ble tatt i bruk fokusgruppeintervju med bruk av vignett der jeg utformet et kasus som i så stor grad som mulig kunne være kompatibel med den evidensbaserte metoden de tok i bruk i sin praksis.
Funnene ble drøftet, diskutert og presentert i lys av det teoretiske grunnlaget for oppgaven. Det fremkom i funnene at terapeutene i stor grad beskriver og begrunner sin praksis i samsvar med metodens beskrivelser. Terapeutene tar i bruk et metodeinternt språk som beskriver sentrale elementer ved behandlingen som de beskriver og begrunner sin praksis ut ifra. I behandlingen blir det tatt i bruk diagnosekriterier, men det er et skille mellom de ulike gruppene om det er symptomet selvmords- og selvskadingsatferd eller diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse som tillegges vekt ved inntak av ungdommer til behandlingen. Videre fremkom det at subjekter i deres tale om behandlingen var mindre utfyllende i terapeutenes snakk. Dette innebærer både den unge, familien og dere selv som utøvere av metoden. Funnene belyser også hvordan terapeutene i ulik grad tok høyde for kontekst i behandlingen. | en_US |
