| dc.description.abstract | Forskning viser at lærere står overfor flere barrierer når det gjelder å melde bekymringsmelding til barneverntjenesten. Formålet med denne masteroppgaven er å se nærmere på læreres praksis med hensyn til bekymringsmeldinger, med spesielt fokus på deres skjønnsmessige vurderinger som fører til faktisk utsendelse av en bekymringsmelding.
Målet er å forstå hva som fører til at lærere velger å sende bekymringsmelding, til tross for de eksisterende barrierene. Et mer spesifikt mål er å oppnå innsikt i lærernes forståelse av sitt eget skjønnsmessige handlingsrom. Problemstillingen blir derfor slik:
Hva er de underliggende faktorene som fører til at lærere faktisk velger å melde bekymringsmeldinger til barneverntjenesten, til tross for de barrierene og utfordringene de kan støte på i beslutningsprosessen? Og hvordan kan disse underliggende vurderingene forstås ut fra profesjonsteori og lærernes profesjonelle skjønn?
En kvalitativ metodisk tilnærming med tematisk analyse som rammeverk ble anvendt for å utforske problemstillingen. Datamaterialet ble samlet inn gjennom semistrukturerte intervjuer med lærere på barneskolen som har erfaring med å sende bekymringsmeldinger til barneverntjenesten. Utvalget bestod av fem lærere, og intervjuene ble grundig analysert for å identifisere sentrale temaer og mønstre i materialet.
Oppgavens tre hovedfunn beskriver hvordan organisatoriske strukturer kan bøte på lærernes manglende kunnskap om lovverket som regulerer deres meldeplikt, hvordan relasjon og tillitt mellom lærer og familien kan påvirke valg av å sende bekymringsmelding,
og hvordan erfaringer med barneverntjenesten og opplevelse av lærerrollen som kompleks kan påvirke lærernes handlingsrom.
Resultatene viser at manglende eller begrenset kunnskap om lovverket som regulerer meldeplikten har en betydelig innvirkning på hvordan meldeplikten praktiseres i henhold til organisatoriske rutiner og normer. Bekymringer blir ofte basert på subjektive tolkninger, og informantenes individuelle kunnskap om meldeplikten, samt deres lærererfaring og livserfaring, spiller en avgjørende rolle i beslutningen om å melde bekymringer til barneverntjenesten etter at ledelsen har avslått å sende en bekymringsmelding. Resultatene viser at lærerne prioriterer barnets beste i sine handlinger og er villige til å melde bekymringsmeldinger når de anser det som nødvendig. Samtidig viser funnene at lærernes skjønnsmessige vurderinger av barnets beste kan avvike fra selve meldeplikten basert på deres negative erfaringer med barneverntjenesten og deres kjennskap til familiens situasjon. Likevel avdekker oppgavefghn at å avstå fra å sende en bekymringsmelding noen ganger kan være en begrunnet handling i barnets beste. Det er derfor observert variasjoner i hvordan meldeplikten praktiseres, avhengig av lærernes personlige holdninger og kunnskap om sin egen meldeplikt til barneverntjenesten, samt ledelsens og organisasjonens forståelse av lovverket. Således eksisterer det en gjensidig påvirkning mellom det epistemiske (resonering) skjønnet og det strukturelle (organisatoriske) skjønnet. | en_US |
