| dc.description.abstract | I en medievirkelighet der utenriksjournalistikken stadig nedprioriteres, og rapporteringen skjer fra Oslo, får andre informasjonsleverandører makt til å velge ut og vinkle nyhetene. Frivillige organisasjoner med representanter i land uten norske korrespondenter kan være viktige kilder og vitner for å følge opp blant annet demokrati, menneskerettigheter og norske interesser. Formålet med denne studien er å analysere samspillet mellom journalistikk og organisasjonsarbeid i produksjonen av nyheter, med utgangspunkt i mediedekningen av Colombia etter fredsavtalen i 2016. Tidligere studier har vist at norsk medieprioritering av Latin-Amerika er liten og synkende, og at frivillige organisasjoner spiller en viktig rolle for å skape forståelse om regionen i Norge, både som kilder i redaksjonelt innhold og som selvstendige informasjonsformidlere.
Oppgavens metoder består av en innholdsanalyse av artiklene norske medier og organisasjoner publiserte om Colombia fra 2017 til utgangen av 2021 (totalt 264 artikler), og intervjuer med norske journalister og organisasjonsarbeidere med erfaring fra Colombia. En kvalitativ nærlesning og fortolkning av datamaterialet identifiserer bruk av tolkningsrammer i dekningen. Identifiserte tolkningsrammer, temaer og kildebruk telles i en kvantitativ innholdsanalyse.
Studien viser at norske forforståelser – av Colombia som et konfliktfylt narkoland – og selvbilder – som hjelper og fredsskaper – er med å forme utvalg og vinkling av nyheter. Året etter fredsavtalen ble nyhetene rammet inn som en «suksesshistorie», mens realiteten var at andre kriminelle grupper inntok områdene som tidligere var kontrollert av FARC, at avskogingen nådde et rekordår, og at de som forsøkte å forsvare fredsavtalen ble truet på livet og drept. Analysen viser at de frivillige organisasjonene er mer synlige i mediedekningen enn norske diplomater, politikere og akademikere til sammen, og de blir i flere tilfeller sitert som «Colombia-eksperter». Organisasjonene retter et kritisk søkelys på situasjonen i Colombia etter fredsavtalen, og forklarer årsaker og løsninger til konfliktene. De snakker gjentatte ganger på vegne av lokalbefolkning og FARC-soldater, supplerer med sitater og bilder, og bistår som «fikser» og døråpner for journalister på reise i Colombia. Likevel er journalistene tydelig på at de ikke lar organisasjonene styre det journalistiske arbeidet.
Et viktig funn er at bruk av organisasjonsansatte med lokalkunnskap og personlig tilknytning til Colombia kan fungere bedre som mediestrategi enn en stab med kommunikasjonsansatte og utsending av velformulerte pressemeldinger. Det gjør kommunikasjon til en viktig del av kompetansen til samtlige ansatte i organisasjonen, spesielt ledere og fagfolk med spisskompetanse. Journalistene verdsetter at enkeltpersoner med kunnskap om Colombia kontakter dem direkte og eksklusivt med gode historier, lokale kilder og bilder. Det er en fordel om engasjementet er drevet frem av personlig interesse. Studien gir innsikt i hvordan organisasjonene best mulig kan få redaksjonell omtale om land og temaer som ellers blir nedprioritert i den norske utenriksdekningen, og kan være et viktig bidrag til norsk organisasjonskommunikasjon. Den viser videre at norske organisasjoner er viktige for å ivareta «vaktbikkje»-funksjonen i norsk sør-politikk, selv om journalistene selv nedtoner organisasjonenes betydning i eget arbeid. | en_US |
