Subjektivitet og jeg-et i litterær journalistikk - Forfengelig selvsentrert eller en kilde til ny kunnskap? En praktisk- teoretisk studie om bruken av «jeg» i den litterære journalistikken.

Abstract

Bruken av jeg-et i den litterære journalistikken blir ofte kritisert og omtalt som navlebeskuende og selvsentrert. Denne praktisk-teoretiske oppgaven diskuterer bruken av individet og jeg-et i den litterære journalistikken. Oppgaven inneholder to praktiske medieprodukt bestående av en litterær reportasje med et tilhørende fotoessay. Medieproduktet tar for seg en selvopplevd bilulykke og er skrevet i jeg-form. Oppgaven diskuterer bruken av jeg-et som kilde og minnet som hovedkilden til informasjon. Samtidig diskuterer oppgaven også dilemmaer ved bruken av jeg-et, samt bruken av litterære virkemidler i den litterære journalistikken. I den praktiske fotodelen av oppgaven ser oppgaven nærmere på fotografi som kilde til egenterapi. Oppgaven argumenterer for at bruken av jeg ikke er forfengelig selvsentrert, men en kilde til ny kunnskap.

The use of I in literary journalism is often criticized and referred to as navel-gazing and self-centred. This practical-theoretical assignment discusses the use of the individual and the use if I in literary journalism. The assignment contains two practical media products consisting of a literary feature article with an associated photo essay. The media product deals with a self-perceived car accident and is written in the first person. The thesis discusses the use of I and memory as the main source of information. At the same time, the thesis also discusses dilemmas in the use of the first person and the use of memories as a source of information, as well as the use of literary tools in feature journalism. In the practical photo essay part of the assignment, the thesis takes a closer look at photography as a tool for self-therapy. The thesis argues that the use of I is not vainly self- centred, but rather a source of new knowledge.