«Hva gjør vi nå?». Alvorlige foreldrekonfliktsaker i barnevernet

Abstract

Norske myndigheter legger til grunn at alvorlige foreldrekonflikter mellom separerte og fraskilte foreldre kan være skadelig for barns helse og utvikling, og barnevernet har de siste årene fått økt ansvar for å bistå familiene. Alvorlige foreldrekonflikter brukes i denne studien om separerte og fraskilte foreldre som har langvarige og store konflikter om barnets bosted, samværsordning, barneoppdragelse og bekymringer for den andre forelderens omsorgskompetanse. Imidlertid er det knyttet mange utfordringer og dilemmaer til barnevernets arbeid med familier som kjennetegnes av alvorlige foreldrekonflikter. Dette settes i sammenheng med at barnevernets arbeid foregår i en juridisk gråsone mellom barnevernloven og barneloven, noe som gjør at grensen mellom barnevernet og familievernet kan være uklar. Avhandlingen søker derfor å utforske, med utgangspunkt i barnevernsarbeidernes perspektiv, hvordan sakene utfordrer barnevernets oppgaver når de skal undersøke og vurdere barnets omsorgssituasjon og ta avgjørelser om hvordan familiene kan hjelpes. Den overordnede problemstillingen er som følger: På hvilke måter utfordrer alvorlige foreldrekonflikter barnevernsarbeideres forståelser av barnevernets ansvarsfelt og oppgaver? Studien bygger på kvalitative intervjuer med 31 barnevernsarbeidere. De var utdannet henholdsvis sosionomer og barnevernspedagoger, og de fleste hadde mange års erfaring fra barnevernfeltet. Studien er forankret i et sosialkonstruktivistisk vitenskapsteoretisk perspektiv der alvorlige foreldrekonflikter så vel som omsorgssvikt blir forstått som sosiale fenomener som gis forskjellig betydning i ulike sosiale kontekster. Barnevernsarbeidernes vurderinger forstås således som en aktiv konstruksjonsprosess der de, basert på deres faglige kunnskap og samfunnets normer og verdier om barndom og foreldreskap, trekker grenser mellom skadelige og ikke-skadelige oppvekstbetingelser for barn. En slik teoretisk innfallsvinkel innebærer at jeg har vært opptatt av å utforske barnevernsarbeideres forståelser av hvorvidt konfliktene utgjør en risiko for barnets helse og utvikling, og hvordan de kan hjelpe familiene. Avhandlingens funn er presentert i tre artikler. Den første artikkelen tar for seg barnevernets tiltaksarbeid og hvilke utfordringer de møter. Analysen får fram at barnevernet setter inn omfattende hjelpetiltak for å bistå familiene, men at foreldrene, sett med barnevernsarbeidernes øyne, ikke klarer å dra nytte av hjelpetiltakene som barnevernet har til rådighet. Dette settes av barnevernsarbeiderne i sammenheng med at foreldrene befinner seg i fastlåste handlingsmønstre, og at de av ulike grunner har stor motstand mot endring. Mine analyser viser at det er ekstra krevende for barnevernsarbeiderne å skape en arbeidsallianse til foreldrene med etablering av tillit og enighet om hva som er målet for arbeidet, og hvem som skal gjøre hva. Mye tyder også på at det er vanskelig for barnevernet å styre samtalene, og at barnevernsmøtene kan utvikle seg til en kamparena mellom foreldrene. Analysen får videre fram at barnevernsarbeiderne føler seg trukket inn i foreldrenes konflikter og at de opplever arbeidet som følelsesmessig krevende. Samlet viser analysen at alvorlige foreldrekonfliktsaker utfordrer sentrale prinsipper for sosialfaglig praksis, barnevernets rammebetingelser og barnevernsarbeidernes handlingsrom. Den andre artikkelen, som belyser barnevernets skjønnsmessige vurderinger av barnets omsorgssituasjon, viser at familier med alvorlige foreldrekonflikter utfordrer barnevernets forståelser av hva som er skadelige oppvekstbetingelser for barn. Dette gjelder særlig i saker der konflikten i seg selv er beskrevet som den primære bekymringen. Mye tyder på at dette handler om at konflikt er et tvetydig og komplekst fenomen som er vanlig i forbindelse med samlivsbrudd og skilsmisser, noe som gjør det krevende å vurdere hvordan de påvirker foreldres omsorgsevne. Deres arbeid kompliseres ytterligere av at det er et uklart skille mellom skadelig foreldrepraksis og dårlig men ikke skadelig foreldrepraksis fordi foreldrene, slik barnevernsarbeiderne erfarer det, kan framstå som ressurssterke personer som følger opp barnet praktisk og materielt. Til sammen ser disse forholdene ut til å skape en tvetydig vurderingssituasjon som gjør det vanskelig for barnevernet å avgjøre hvor mye konflikt et barn kan tåle før barnevernet burde gripe inn med mer inngripende tiltak for å skjerme barnet mot konfliktene. Analysene viser at deres faglige autoritet blir spesielt utfordret i skjæringspunktet mellom det som betegnes som velferdsbarnevernet, som omhandler hjelpetiltak for å bedre barns situasjon, og kjernebarnevernet, som dreier seg om å beskytte dem fra omsorgssvikt. Loven stiller strengere krav til barnevernets inngripen ved omsorgsplasseringer enn ved hjelpetiltak. Dette innebærer at barnevernet må ha sterke faglige argumenter, noe analysen viser at barnevernsarbeiderne opplever at de ikke har. Mye peker tvert imot på at sakene blir henlagt eller henvist til domstolen når barnevernsarbeiderne opplever at hjelpetiltakene ikke fører fram. For å støtte barnevernsarbeidere i deres vurderinger kan det se ut som at barnevernet trenger mer kunnskap om hvordan foreldres konflikter kan forstås opp mot emosjonell omsorgssvikt. Den tredje artikkelen utforsker hvordan barnevernets undersøkelsespraksis blir utfordret. Lipskys (2010) bidrag om bakkebyråkratiet og bakkebyråkratenes mestringsstrategier blir brukt som teoretisk rammeverk for å forstå barnevernets rammebetingelser. Barnevernsarbeidernes utfordringer ser ut til å henge sammen med at familiene i liten grad har vært i kontakt med hjelpeapparatet i forkant av bruddet utover den obligatoriske meklingen ved familievernkontoret. Familiens begrensede kontakt med hjelpeapparatet fører trolig til at barnevernet ikke får innhentet tilstrekkelig informasjon om familiene og barnets situasjon. I tillegg har foreldrene motstridende og troverdige fortellinger om hvordan konfliktene oppsto. Summen av disse forholdene gjør at barnevernets undersøkelsespraksis blir utfordret, og for å håndtere denne krevende situasjonen forsøker noen barnevernsarbeidere å bruke barnet som informant og kilde til informasjon. Imidlertid erfarer de at mange av barna befinner seg i en lojalitetskonflikt mellom foreldrene, og at de sier lite til barnevernet. Barnevernsarbeidernes måter å tilpasse seg de institusjonelle rammebetingelsene kan forstås som det Lipsky omtaler som mestringsstrategier for å imøtekomme barnevernlovens tidsfrister, krav om at barnevernet skal gjøre systematiske analyser og at avgjørelsene skal bygge på kunnskap om familiene. Disse dilemmaene fører til at barnevernsarbeiderne blir satt i en vanskelig situasjon der de opplever å gå på tvers av deres faglige idealer. Samlet sett viser avhandlingen at det i liten grad stilles spørsmål ved hvorvidt sakene hører innunder barnevernets ansvarsfelt og at det åpnes undersøkelser som ofte ser ut til å føre til hjelpetiltak. Samtidig viser studien at alvorlige foreldrekonflikter representerer en tvetydig sakskategori som skaper usikkerhet omkring hva som skal innlemmes i barnevernets tilnærminger for å styrke foreldrenes foreldrefunksjon. Mye tyder på at barnevernsarbeiderne trekker skille mellom foreldreskapet og foreldrenes ekteskapelige problemer, og at de som en følge av det ikke anser det som barnevernets oppgave å snakke med foreldrene om deres vanskelige forhold til hverandre. Det kan imidlertid stilles spørsmål om hva som utgjør sentrale oppvekstbetingelser for barn, og hvor grensen skal og bør gå mellom foreldres konflikter og foreldreskap. Familier med alvorlige foreldrekonflikter representerer en sammensatt gruppe som trenger ulike former for hjelp, og studien får fram at det trengs ytterligere samarbeid mellom barnevernet, familievernet og andre instanser som fastlegen og sakkyndige psykologer for å gi familiene et helhetlig hjelpetilbud.

Norwegian authorities highlight the responsibility of Child Protection Services (CPS) to investigate concerns and assist children who may be at harm because of prolonged child custody disputes. There are, however, challenges and dilemmas related to the CPS’s work with families embroiled in child custody disputes. The terms ‘child custody disputes’ and ‘interparental conflicts’ are used in the research literature to denote complex family situations. In this study, they are applied regarding post-separation couples who have major disagreements on child custody issues and whose interaction is characterized by hostility, anger, distrust, and desire for revenge. CPS’s work with child custody disputes takes place in a legal grey zone between the Child Welfare Act and the Children Act, and thus between the responsibilities of Child Protection Services and Family counselling offices. The thesis therefore aims to explore how long-lasting child custody cases challenge CPS caseworkers’ understandings of CPS’s role and responsibilities when they investigate and assess the children’s situations and assist the families. The research question is: How do child custody conflicts challenge CPS workers’ understandings of the Child Protection Service’s role and responsibilities? The study’s empirical material is based on qualitative interviews with 31 caseworkers with experience from child protection casework. Their experiences varied in terms of duration and their roles within their organization. The study is based in a social constructivist perspective in which perceptions of child abuse and neglect are seen as culturally and historically grounded. Caseworkers’ understandings of child custody disputes and child abuse are based on their socially determined norms and beliefs related to childcare and childrearing. The findings are presented in three peer-reviewed articles. The first article focuses on CPS’s work with parents in child custody disputes and particularly the challenges caseworkers face when assisting the parents. The findings show that caseworkers struggle to retain a good relationship with the parents. The caseworkers describe the parents, as ‘revolving door clients’, emphasising that they have been referred to CPS numerous times. The caseworkers describe encounters at the office as tense and said they sometimes turn into shouting matches driven by the parents’ mutual hatred and hurt feelings against each another. They also express how demanding it is to be torn between the parents finding it difficult to create a therapeutic space by supporting, clarifying misunderstandings, and moving on in an empathic manner. The second article concentrates on the caseworkers’ assessments when they are concerned about the intensity of interparental conflicts and particularly how they determine when and how to intervene. While the caseworkers agree that excessive conflicts between parents are a significant risk factor for children’s well-being, the findings demonstrate that they have difficulties in assessing the gravity of conflicts and the potential harm to the children, especially when the conflicts are the main cause for concern about the children’s wellbeing. The analysis further shows that the caseworkers have difficulties negotiating an understanding of the risk factors in families where highly educated and relatively wealthy parents provide for their children’s practical and material needs, but not their emotional needs. In many of these families, parents can appear as good caregivers for their children despite their conflicts, making it difficult for the caseworkers to judge the parents’ actions and parental capacity. This might explain why the caseworkers, despite long-lasting concerns, tend not to apply for care orders to social welfare boards, even in cases where this step is considered. The third article explores caseworkers’ experiences of investigating cases involving long-term custody disputes. Lipsky’s concept of ‘street-level bureaucracy’ is used to shed light on how caseworkers manage conflicting goals and demands when conducting such investigations. While the ideal decision-making process in CPS is supposed to ensure that CPS’s actions are based on in-depth knowledge and assessments of the risks of harm to children, the caseworkers in this study face obstacles in conducting their investigations. Many of the parents can appear resourceful with little previous contact with public welfare services. The findings further show that the caseworkers’ investigative processes are complicated by what they perceive as the parents’ manipulation and unwillingness to cooperate. Furthermore, uncertainty in these cases relates to the parents’ contradictory stories about their family life. This seems to pose a great challenge to the caseworkers categorizing and making decisions on how to help the families. To deal with this, the caseworkers develop coping strategies such as using children as case informants. Given the pressure put on caseworkers to meet their organization’s targets and make informed decisions, caseworkers can feel the need to prioritise performance demands over values derived from social work profession. Overall, the study shows that CPS’s role and responsibility are challenged in cases involving prolonged child custody disputes. Although there are obvious limitations with regard to generalizing from my findings, the study contributes to a deeper understanding of the importance of caseworkers’ communication skills and how they chose a course of action in encounters with families in crisis. The results of the study call for more research on how caseworkers can respond constructively to different families’ unique needs. The study also indicates that the CPS needs more knowledge about conflicts as a phenomenon, conflict resolution, and how child custody disputes can be understood in relation to emotional neglect. Highly educated and relatively wealthy parents’ ability to provide for their children’s practical and material needs can conceal how child custody disputes can put children’s well-being at risk. The caseworkers face the difficult task of determining what constitutes emotional neglect or poor parenting abilities based on their discretionary reasoning and professional convictions. This study’s results also point towards the importance of collaboration with other professionals to strengthen the caseworkers’ interventions and help them provide a comprehensive perspective and assessment of these families.