Stang ut! Jenters idrettsdeltagelse i tenårene

Abstract

I denne avhandlingen undersøker jeg jenters synkende idrettsdeltagelse utover i tenårene. Utgangspunktet for undersøkelsen er spenningen mellom idrettens rolle i den likestillingsorienterte velferdsstaten på den ene siden og idrettens kjønnede struktur og kultur på den andre siden. Idretten er den mest utbredte organiserte fritidsaktiviteten blant norske barn og unge og har tette koblinger til norsk oppvekstpolitikk. Men samtidig som idretten tildeles betydelige offentlige midler for å fremme blant annet fysisk aktivitet, inkludering og likestilling, er idretten en institusjon der kjønn fortsatt former organiseringen og ressursfordelingen. Gutter og jenter rekrutteres til barneidretten i omtrent like stort omfang som barn, men jenter slutter tidligere enn gutter i ungdomsårene. Det mangler imidlertid kunnskap som kan bidra til å forklare hvilke prosesser som ligger bak denne tendensen. I denne avhandlingen undersøker jeg hvordan vi kan forstå kjønnsforskjeller i ungdoms idrettsdeltagelse. Med inspirasjon fra feministisk kjønnsteori studerer jeg hvordan kjønn kommer til uttrykk i hverdagslig praksis på individuelt, strukturelt og kulturelt nivå. Jeg tar utgangspunkt i to ulike typer datamateriale: en surveyundersøkelse blant ungdom og feltarbeid i to fotballag for jenter. Jeg beskriver hvilke muligheter jentene opplever å ha innenfor idretten, hvor de henter disse ideene fra, og hvilken betydning ideene får for idrettsdeltagelsen deres. Det jeg finner, er at jenters synkende idrettsdeltagelse i tenårene kan sees som et symptom på at det er prosesser i idrettsorganisasjonene som på ulike måter hemmer idrettsdeltagelsen deres. Hovedfunnene er sammenfattet i tre artikler. I artikkel 1 undersøker medforfatterne mine og jeg hvorfor ungdom slutter med idrett, og om det er kjønnsforskjeller i hvilke grunner de oppgir. I surveyundersøkelsen Ung i Oslo 2018 ble ungdommer bedt om å oppgi hvorfor de hadde sluttet med idrett. Resultatene ga dermed et bilde av hva ungdommene selv mente var de viktigste grunnene til at de hadde sluttet. Jentene rapporterte mer sammensatte årsaker til å slutte enn guttene, og de mente noe oftere at klubbene manglet tilbud som passet for dem. Dette er et funn som kan peke i retning av at det er kjønnsforskjeller i klubbenes organisering av tilbudene. Surveydataene i artikkel 1 gir et innblikk i tendenser på et aggregert nivå. Likevel ga de ikke dyp innsikt hva som kan forklare hvorfor jentene og guttene svarer noe ulikt. For å forstå hva som foregikk i klubbene, trengtes andre data. I artikkel 2 bruker jeg data fra feltarbeidet mitt i de to fotballagene. Her undersøker jeg hvilke erfaringer unge jenter gjør lokalt i sine fotballag som kan bidra til å kaste lys over kjønnsforskjeller i ungdoms idrettsdeltagelse. I artikkelen viser jeg hvordan kjønnet praksis kommer til uttrykk på tre ulike nivåer i klubbene: det individuelle (i), det strukturelle (ii) og det kulturelle (iii). På det individuelle nivået er den kjønnede praksisen tydelig når både spillere og trenere snakker om iboende forskjeller mellom gutter og jenter. På det strukturelle nivået fant jeg at klubbene organiserer jente- og guttefotball ulikt. Guttene får mer ressurser enn jentene, for eksempel bedre anlegg og treningstider og større økonomiske rammer. Dette mønsteret kan knyttes til det som foregår på det kulturelle nivået, der det dominerer ideer om at jentene er annenrangs og annerledes innenfor idretten. I artikkel 3 løfter medforfatterne og jeg blikket og undersøker hvordan unge jenters idrettsdeltagelse kan forstås i lys av samfunnets mer overordnede syn på kvinnelige toppidrettsutøvere. Vi bruker fotball som case og tar utgangspunkt i det vi kaller vår kulturs metafortelling om kvinnefotball som annenrangs sammenlignet med herrefotball. Gjennom intervjuer med jentene fra de to fotballagene beskriver vi hvordan denne metafortellingen snevrer inn hva jenter opplever at fotballen kan være for dem. Et nøkkelbegrep blir det vi definerer som jentenes «idrettsprosjekt», som rommer hva jentene opplever at de kan og vil innenfor idretten. I jentenes idrettsprosjekt inngår det en rekke begrensninger med hensyn til hva som er mulig og ønskelig. Mange av jentene opplever metafortellingen om kvinnefotball som urettferdig, men den har likevel store konsekvenser for hvordan de ser på seg selv, potensialet sitt på fotballbanen og sin egen idrettsdeltagelse. Avhandlingen bidrar med ny kunnskap om unge jenters erfaringer i idretten og plasserer disse erfaringene innenfor en sosialpolitisk ramme. Samlet sett viser de tre artiklene hvordan komplekse prosesser på ulike nivåer i idrettsorganisasjonen og i samfunnet vårt virker sammen når unge jenter vurderer hvor lenge de skal fortsette med idrett. I norsk oppvekstpolitikk blir det understreket hvor viktig idretten er, med inkludering og likestilling som sentrale stikkord. Idrettens viktige rolle er grunnen til at den blir tildelt store ressurser. Det bør derfor vekke bekymring at avhandlingen så tydelig peker på at det er vanskelig å innfri de målene som er satt for idretten i norsk oppvekstpolitikk. Både aktiviteten i klubbene jeg studerte, og de større fortellingene om kvinneidrett som den lokale og individuelle praksisen dro veksler på, bidrar til at jenter tenker at idretten er en mindre viktig arena for dem enn for gutter utover ungdomstida.

In this thesis, I explore the declining participation of girls in sports during the teenage years. The starting point for this study is the tension between the role played by sports in a welfare state with gender equality on the one hand and the gender-based structure and culture of sports on the other. Participating in sports is the most widespread organised recreational activity among Norwegian children and adolescents and closely linked to Norwegian child and youth policies. But while sports receive considerable public funding in order to promote, physical activity, inclusiveness and equality, sports are an institution in which the organisation and allocation of resources is still based on gender. Boys and girls are recruited for sports to nearly the same extent as children, but more girls quit earlier than boys during the teenage years. However, knowledge is lacking that can help explain the processes underlying this trend. In this thesis, I examine how we can understand gender differences in the sports participation of young people. Inspired by feminist gender theory, I explore how gender is expressed in everyday practice on the individual, structural and cultural levels. In doing so, I draw on two types of data material: a survey among young people and fieldwork in two girls’ football teams. I describe the perceived possibilities for girls within the sport, where these ideas originate and their significance for the girls’ sports participation. What I found was that the declining sports participation of girls compared to male peers during the teenage years can be viewed as a symptom of the fact that processes exist in the sports organisations that inhibit girls’ sports participation in different ways. The main findings are summarised in three articles. In the first article, my co-authors and I examine why young people quit sports and whether there are gender differences in the reasons they give. In the survey Young in Oslo 2018, young people were asked to give reasons why they stopped playing sports. The results provided a picture of what the young people themselves believed were the most important reasons for quitting. The girls reported more complex reasons for quitting than the boys and they believed more often that the clubs lacked options that were suitable for them. This is a finding that may suggest that there are gender differences in the clubs’ organisation of activities. The survey data in the first article provided insight into tendencies on an aggregate level. Nevertheless, it did not provide in-depth insight that could explain why the girls and boys give somewhat different reasons. Understanding the situation in the clubs required different data. In the second article, I use data from my fieldwork conducted in the two football teams. Here I explore the experiences of young girls locally in their football teams that can help shed light on gender differences in the sports participation of young people. In the article, I show how the gender practices are evident on three different levels in the clubs: individual (i), structural (ii) and cultural (iii). On the individual level, the gender practices are clear when both the players and trainers discuss inherent differences between boys and girls. On the structural level, I found that the clubs organised girls’ and boys’ football in different ways. The boys received more resources that the girls, such as better facilities and training times, and better financial frameworks. This pattern is related to the cultural level, in which the dominant idea is that girls are second-rate and different within the sport. In the third article, my co-authors and I took a broader perspective and examined how the participation of young girls in sports can be understood in light of society’s overall view of female top athletes. We use football as a case and based on what we call our culture’s metanarrative on women’s football as being second-rate compared to men’s football. Based on the interviews with the girls from the two football teams, we describe how this meta-narrative narrows down what girls experience that football can mean for them. A key concept here is what we define as the girls’ ‘sports project’, which entails the experiences of the girls regarding their possibilities and desires within the sport. The girls’ sports project involves a number of limitations as to what is possible and what is desirable. Many of the girls experience the metanarrative about women’s football as unfair, yet this still has significant consequences for how they view themselves, their potential on the football field and their own participation in the sport. The thesis provides new knowledge about the experiences of young girls in the sport and places these experiences within a socio-political framework. Collectively, the three articles show how complex processes on different levels in the sports organisation and in our society work together when young girls consider how long they would like to participate in sports. Norwegian child and youth policies emphasise the importance of sports, with inclusiveness and equality as the key objectives. The important role played by sports is the reason that they receive considerable funding. It should therefore be reason for concern that the thesis so clearly indicates that it is difficult to achieve the objectives established for sports in Norwegian child and youth policies. Both the activities in the clubs I studied and the larger narratives about women’s sports on which the local and individual practices are drawn contribute to girls believing that sports are a less important arena for them that for boys beyond adolescence.