Hverdagsrehabilitering uavhengig av diagnose? En sammenligning av virkningen av hverdagsrehabilitering for personer med brudd og personer med svimmelhet og balanseutfordringer

Abstract

Bakgrunn: Det finnes begrenset kunnskap om hverdagsrehabilitering og dens virkning for personer med brudd og svimmelhet/balanseutfordringer. Dette er tilstander som kan gi utfordringer i hverdagen og derav føre til et behov for hverdagsrehabilitering.

Formål: Hovedformålet var å undersøke virkningen av hverdagsrehabilitering for personer med brudd og svimmelhet/balanseutfordringer når det gjelder utførelse og tilfredshet med daglige aktiviteter, fysisk funksjon og helserelatert livskvalitet, samtidig å undersøke hvilke aktiviteter de prioriterer som sine rehabiliteringsmål innen hverdagsrehabilitering.

Metode: Utvalget er hentet fra en landsomfattende klinisk kontrollert studie. Subutvalget består av 149 personer med brudd og 113 personer med svimmelhet/balanseutfordringer. Deltagerne mottok et 4-10 ukers hverdagsrehabiliteringsprogram og ble målt ved oppstart, etter ti uker, og ved seks og tolv måneder. The Canadian Occupational Performance Measure (COPM) ble benyttet for å måle selvopplevd utførelse og tilfredshet med utførelse av daglige aktiviteter. I tillegg, ble fysisk funksjon og helserelatert livskvalitet målt. Analyse av kovarians ble utført for å undersøke forskjeller mellom diagnosegruppene i COPM skår ved ti uker. Parrete t-tester ble utført for å undersøke endringer innad i hver gruppe i utførelse og tilfredshet med daglige aktiviteter, fysisk funksjon og helserelatert livskvalitet, mellom fire ulike måletidspunkt. COPM ble brukt som et rammeverk for kategorisering av aktivitetsprioriteringer.

Resultater: Det var signifikante forskjeller mellom diagnosegruppene i COPM utførelse og tilfredshet ved ti uker, i favør av bruddgruppen. Begge grupper hadde signifikante endringer i utførelse og tilfredshet med daglige aktiviteter, fysisk funksjon og helserelatert livskvalitet ved ti uker, seks og tolv måneders oppfølging, men fremgangen var best i bruddgruppen. For begge grupper var mobilitet et høyt prioritert aktivitetsområde.

Konklusjon: Diagnose kan ha en betydning for utfallene innen hverdagsrehabilitering. Resultatene tyder på at hverdagsrehabilitering bør justeres i henhold til diagnose, for å optimalisere intervensjonen.