Miljøterapeuters erfaringer med fenomenet motstand i TSB - en kvalitativ studie av opplevelser, reksjoner og implikasjoner i arbeide med rusavhengighet og psykisk helsearbeid

Abstract

Bakgrunn: Man tenker at motstand er en viktig årsaksfaktor til dropout innen rus- og psykisk helsearbeid. Motstand innenfor miljøterapi er likevel lite undersøkt, og det finnes få studier som tar opp behandlernes erfaringer med motstand. Hovedmålet med dette prosjektet er derfor å undersøke hvordan psykisk helse-arbeidere opplever og forstår dette fenomenet i en miljøterapeutisk setting. Motstand belyses fra miljøterapeutenes perspektiv ved hjelp av tre forskningsspørsmål: 1) erfaringer med motstand 2) handling i møte med motstand, og 3) betydning for miljøterapeuter og miljøterapeutisk behandling Metode: Dette er en kvalitativ studie med en hermeneutisk fenomenologisk tilnærming, gjennom bruk av systematisk tekstkondensering. I en trinnvis analytisk tilnærming brukes transkriberte intervjuer av fem miljøterapeuter som arbeider ved et tverrfaglig spesialisert dagsenter. Teksten evalueres i fire trinn: 1) helhetsinntrykk, 2) meningsfulle enheter, 3) kondensering, og 4) sammendrag av funn. Resultater: Studien gir ny innsikt i miljøterapeuters erfaringer med å forholde seg til motstand. Det ser ut til å være utfordrende å behandle pasienter når terapeuten opplever en høy grad av motstand hos pasienten. Motstand assosieres med negativ følsomhet, og dette utfordrer behandlerens evne til å likevel møte pasienten med et åpet sinn. Motstand beskrives noen ganger som et hinder, men også som en nødvendig og positiv kraft som kan være nyttig i terapeutiske prosesser. Mye tyder på at behandlere innen rus og psykisk helse har behov for veiledning. Konklusjon: I tråd med hypotesen om motstand som en sentral faktor i miljøterapeutisk arbeid med rus og psykisk helse, avdekker studien flere faktorer forbundet med erfaringer, handlinger og betydning, som kan spille en kritisk rolle i forhold til drop-out. Pasientens ambivalens og behandlerens negative følelser i møtet med motstand ser ut til å være en av de mest utfordrende behandlingssituasjonene med denne pasientgruppen. Veiledning er etterspurt, og det er en mulighet for at motstand kan representere en ressurs.

Bakgrunn: Man tenker at motstand er en viktig årsaksfaktor til dropout innen rus- og psykisk helsearbeid. Motstand innenfor miljøterapi er likevel lite undersøkt, og det finnes få studier som tar opp behandlernes erfaringer med motstand. Hovedmålet med dette prosjektet er derfor å undersøke hvordan psykisk helse-arbeidere opplever og forstår dette fenomenet i en miljøterapeutisk setting. Motstand belyses fra miljøterapeutenes perspektiv ved hjelp av tre forskningsspørsmål: 1) erfaringer med motstand 2) handling i møte med motstand, og 3) betydning for miljøterapeuter og miljøterapeutisk behandling Metode: Dette er en kvalitativ studie med en hermeneutisk fenomenologisk tilnærming, gjennom bruk av systematisk tekstkondensering. I en trinnvis analytisk tilnærming brukes transkriberte intervjuer av fem miljøterapeuter som arbeider ved et tverrfaglig spesialisert dagsenter. Teksten evalueres i fire trinn: 1) helhetsinntrykk, 2) meningsfulle enheter, 3) kondensering, og 4) sammendrag av funn. Resultater: Studien gir ny innsikt i miljøterapeuters erfaringer med å forholde seg til motstand. Det ser ut til å være utfordrende å behandle pasienter når terapeuten opplever en høy grad av motstand hos pasienten. Motstand assosieres med negativ følsomhet, og dette utfordrer behandlerens evne til å likevel møte pasienten med et åpet sinn. Motstand beskrives noen ganger som et hinder, men også som en nødvendig og positiv kraft som kan være nyttig i terapeutiske prosesser. Mye tyder på at behandlere innen rus og psykisk helse har behov for veiledning. Konklusjon: I tråd med hypotesen om motstand som en sentral faktor i miljøterapeutisk arbeid med rus og psykisk helse, avdekker studien flere faktorer forbundet med erfaringer, handlinger og betydning, som kan spille en kritisk rolle i forhold til drop-out. Pasientens ambivalens og behandlerens negative følelser i møtet med motstand ser ut til å være en av de mest utfordrende behandlingssituasjonene med denne pasientgruppen. Veiledning er etterspurt, og det er en mulighet for at motstand kan representere en ressurs.