Barnevern på tvers av landegrenser

Abstract

Denne masteroppgaven er en kvalitativ studie og baserer seg på semistruktuert intervju med syv saksbehandlere i det kommunale barnevernet. Saksbehandlerne i oppgaven har ulike erfaringer med å jobbe med barnevern på tvers av landegrenser. Studien har en fenomenologisk og hermeneutisk tilnærming, og følgende problemstilling belyses:

Hvordan opplever og forstår de kommunalt barnevernsansatte deres handlingsrom innenfor nasjonale og internasjonale rettslige rammer for å støtte barn i transnasjonale familier ved barnevern på tvers av landegrenser?

I tillegg til kvalitativ metode tar jeg i bruk juridisk metode for å presentere det rettslige rammeverket, og gi en større forståelse av kompleksiteten saksbehandlerne står i ved arbeid med barnevern på tvers av landegrenser.

Handlingsrommet blir analysert i lys av Niklas Luhmanns systemteori (1992) gjennom sosiale systemer, funksjonell differensiering, og retten og sosialfaget som funksjonssystemer. Jeg tar i oppgaven utgangspunkt i Hilde A. Aamodt (2018) sin beskrivelse av det sosialfaglige funksjonssystemet i artikkelen «Barneverntjenesten – en polyfon organisasjon?» i Norges barnevern. For å beskrive retten som funksjonssystem bruker jeg Christian Borch (2013) og Jørgen Dalberg-Larsen (1992). Barnevernets virkeområde forstås med utgangspunkt i Lov om barneverntjenester lov 17.juli 1992 nr. 100 (barnevernloven) § 1-2. Analysen viser hvordan retten kan oppleves som et overordnet system, på tross av Luhmann sine tanker om at alle systemer er likestilte.

Studien viser at saksbehandlerne har både felles og ulike opplevelser av det rettslige rammeverket de bruker i arbeid med barnevern på tvers av landegrenser. Det er flere faktorer som viser seg å kunne ha betydning for hvorfor saksbehandlerne opplever og forstår det rettslige rammeverket som de gjør. Disse faktorene er avhengigheten av systemene, kompleksiteten i samfunnet og sakene, diskursen om barn i det aktuelle samfunnet og samarbeidsstaten, og saksbehandlernes ydmykhet og tillit til den samarbeidende staten.