Verktøy for underveisvurdering i Kunst og håndverk: Et innblikk i to lærere sine erfaringer

Abstract

Vurdering for læring var navnet på satsingen som startet i norske skoler i 2010. Denne kom som en reaksjon på omfattende nasjonal- og internasjonal forskning som demonstrerer tydelig sammenheng mellom vurderingspraksis og elevenes læringsutbytte. Utdanningsdirektoratet har med utgangspunkt i denne forskningen utviklet fire prinsipper for god underveisvurdering. Disse inngår i forskrift til opplæringsloven og skal gjennomsyre både undervisning- og vurderingspraksisen.

Prinsippene fra Utdanningsdirektoratet nyanserer et komplekst tema. Likevel fungerer de som prinsipp, og sier lite hvordan underveisvurdering kan – og bør praktiseres. Underveisvurderingen omfatter all vurdering frem til fastsetting av standpunktskarakter. Nedfelt som en rettighet for elevene skal den «brukes som et redskap i læreprosessen og bidra til at elevene øker sin kompetanse i fag» (Forskrift til opplæringsloven, 2009, §3-2). Underveisvurdering er et tema med høy relevans i alle skolefag og har lenge være et tema i den pedagogiske debatten. Samtidig er vurdering en fagdidaktisk oppgave, som i Kunst og håndverk byr opp til debatt om kunst, estetikk og praktisk håndverk.

Med dette utgangspunktet tar denne masteravhandlingen for seg følgende problemstilling: Hvilke muligheter og begrensninger ser to kunst- & håndverkslærere ved bruk av ulike verktøy for underveisvurdering?

Gjennom kvalitative forskningsintervju og deltakende observasjon av to Kunst og håndverkslærere har jeg jobbet mot en kategorisering av verktøy for underveisvurderingen. Vurdering er en kompleks mellommenneskelig aktivitet, og verktøyene jeg presenterer er ikke ment som forslag til fasit, men et bidrag til den fagdidaktiske diskusjonen om underveisvurdering i Kunst og håndverk.