Familieterapeuters møter med foreldre som har kognitiv svikt - en kvalitativ studie om familieterapeuters erfaringer
Abstract
Historisk sett har det eksistert mange stigmaer rundt foreldre med kognitiv svikt. Det har nærmest vært en uskreven regel at foreldre med lavere målt IQ enn 80, ikke kan være gode omsorgspersoner. Fra å gjemme bort mennesker med psykisk utviklingshemning, til tvangssterilisering og overtakelse av omsorg, ser vi nå mer fokus på foreldreveiledning og spesialtilpassede opplæringsprogrammer. Vi beveger oss dermed i riktig retning hva angår inkludering av denne gruppen.
Likevel peker nyere forskning på at det har vært få vellykkede forsøk på å gi god og nyttig hjelp til foreldre med kognitiv svikt for å øke deres omsorgskapasitet (Llewellyn et al., 2010). Samtidig viser det seg at i de tilfellene der det rapporteres om positive endringer, blir det også rapportert om gode og trygge relasjoner mellom fagperson og foreldre. Gjennom egen klinikkpraksis har jeg erfart at trygge relasjoner muliggjorde endringsarbeid. Dette, sammen med erfaring fra arbeid med psykisk utviklingshemmede, ga meg inspirasjon til å studere familieterapeuters holdninger og arbeidsmåter i møte med foreldre med kognitiv svikt.
Jeg ønsket å forske på hva som skjer i møtene mellom terapeutene og foreldre med kognitiv svikt. Videre ønsket jeg å undersøke hva som gjør at disse møtene fungerer, og hva som gjør det utfordrende å hjelpe disse foreldrene.
Problemstillingen lyder som følger: Hvordan arbeider familieterapeuter sammen med foreldre som har kognitiv svikt for å øke deres omsorgskapasitet?
Formålet med studien er å studere terapeuters egne erfaringer i møte foreldre med kognitiv svikt, og med dette kunne være et bidrag i det framtidige arbeidet med å hjelpe denne gruppen. Terapeutene som intervjues i denne studien har lang erfaring med å møte ulike typer foreldre og familier, og jeg anser deres innsikt som et viktig og nødvendig bidrag til allerede eksisterende kunnskap, samt utvikling av denne. Studien har et kvalitativt design, og intervjuene er semistrukturerte. Utvalget består av fire kvinner som er utdannede terapeuter og har ulike videreutdanninger og sertifiseringer. Datamaterialet er analysert i lys av teori om kommunikasjon, systemer og tilknytning, og med underkategorier som har grobunn i disse teoriene. Tidligere forskning er også benyttet, da det eksisterer mye kunnskap om foreldre med kognitiv svikt i slike studier, og som er viktig for analysearbeidet.
Analysen viser beskrivelser av terapeuter og deres møter med foreldre med kognitiv svikt. Beskrivelser av utfordringer vedrørende kommunikasjon, etablering av tillit og det være i situasjoner med foreldre som er sårbare og har historier med traumer og vonde møter med hjelpeapparatet er sentralt. I tillegg viser analysen at terapeutene har gode erfaringer med bruk av verktøy og metoder som er tilpasset denne gruppen, og med å bruke seg selv, både praktisk og i samtaler med foreldrene. Videre viser analysen at samtlige terapeuter mener at gode relasjoner til foreldrene er en forutsetning for å kunne bidra med hjelp og endring. Dette viser terapeutene gjennom beskrivelser av møter hvor inntoning, interesse for den andre og ydmykhet står sentralt. Analysen viser videre beskrivelser av terapeuter som tenker systemisk i møte med familiene de hjelper, og at de forsøker å ha et ressursfokus, framfor å fokusere på det foreldrene ikke får til.